Milorg i Stor-Oslo D13 ble delt i 3, det vil si D13100, D13200 og D13300. De østlige og søndre deler var D13100. Under D13 100 var 131, 132 og 133 i vårt område Bekkelaget, Nordstrand og Ljan. Her er litt av historien fra 1940 til 1945 skrevet av en av troppsjefene i D13133 Thomas Beck.
D13133 en tropp i 100 gruppen.
Det er ofte fremkommet spørsmål om organiseringen av vår tropp og utviklingen under okkupasjonstiden 1940 - 45. For at alle som har deltatt i arbeidet skal få et samlet inntrykk, er denne oversikt laget. Oversikten er laget på grunnlag av opplysninger innhentet fra tidligere troppsjefer, tidligere og nuværende lagsjefer samt troppenes stab smedlemmer.
For i størst mulig utstrekning å forenkle oversikten, har det vært nødvendig å utelukke en del detaljer, likesom det vesentlige bare er tatt med navn på karer som har dannet spiren til troppen, og de som ved sitt arbeide her bidratt til dens utvikling. Navn kommer frem i alfabetisk orden.
Oversikten vil forhåpentlig gi et inntrykk av arbeidet og utviklingen som vil interessere troppens folk. Vår samlede innsats har jo ikke vært noe over all forstand, men enkelte karer kom etter hvert bort i litt av hvert og det er her tatt med en del hendelser. Vi får se vårt samlede arbeide og vår interesse som et lite, men nødvendig ledd i en sak av største betydning for vårt land.
Organiseringen av motstandsgrupper begynte på Bekkelaget og Nordstrand sommeren 1940. Formodentlig etter initiativ fra militært hold. Det var til å begynne med ikke noe samarbeide mellom de forskjellige initiativtagere. Bare motivet for tiltaket var felles for alle. Vi skulle som Kongens menn forberede oss til kamp mot tyskere og de hjemlige nazister. Hvervingen foregikk gjerne fra mann til mann og stort sett holdt man seg til nære venner eller klubbkamerater. Den første tid forelå det fra enkelte hold streng beskjed om at man bare kunne ta med karer som hadde avtjent verneplikten. Følgen av dette var at mange bra karer lenge måtte holdes utenfor. Den hvervevirksomhet som ble satt i gang for vår tropps vedkommende tok til fra to forskjellige hold som ikke hadde kontakt til hverandre.
Disse var:
1. Odd Feydt underlagt ingeniørkaptein Petersen
2. Kolbein Lauring og Max Manus underlagt major Helseth og senere kaptein Rognes.
I løpet av sommeren og høsten 1940 var følgende karer med:
Leder: Odd Feydt
Lagsjef: Ragnar Holth
Jegere: Thomas Beck, Jens Jacob Bull, Otto Chr. Falch, Karl Olaf Lie, Henrik Lindeman, Kaare Lundquist, Lars Nilsen.
Ledere: Kolbein Lauring og Max Manus
Lagsjef: Knut Arnestad
Jegere: Håkon Eketuft, Arne Fuglerud, Ingolf Fuglerud, Arne Foss, Einar Foss, Rolf Jacobsen, Kr. Fr. Mørk, Tore Ween, 2 brødre Weiser, Gunnar Wegge, Egil Woxvold, Johs. Aasgaard
Det første år inntil høsten 1941 foregikk arbeidet nokså tilfeldig. Den eneste ordre som forelå gikk ut på at vi skulle holde oss i form, lese blåboka og drive øvelser ute i skauen. Under ledelse av lagsjefene ble det holdt møter og øvelser. Av våpen hadde vi sognet bare det som enkelte av karene hadde klart å samle privat. Disse ble brukt til demonstrasjon. Tore Ween hadde et mindre våpenlager hjemme – 5 Kragrifler og noen Colt pistoler – som senere ble brakt i sikkerhet i en brannkum på Sportsplassen. Et litt større lager på ca. 50 revolvere, ca. 50 pistoler og 6 Kragrifler befant seg også i sognet, men ble senere spredt. Dette utgjorde det våpenarsenal vi stilte vår lit til. Mindre ubetydelige lagere eksisterte nok her og der rundt i byen. En del våpen ble tatt vare på etter kampene i Syd Norge. På vårparten 1941 ble det bl.a. transportert en del maskingevær fra Sognsvannet, tvers gjennom Oslo – Karl Johan selvfølgelig – og pr. tog fra Østbanen til Nittedal. Så helt rene var vi ikke. I august same år var det tale om en stor sending fra Elverum. Denne skulle deles ut til de grupper som sto under ingeniørkaptein Petersen, men denne sendingen kom i hvert fall ikke frem til oss. I betraktning av denne moderne lynkrigs alle mulige hjelpemidler, kunne ikke vår organisasjon og utrustning vekke særlig stor tillit hos deltakerne, men viljen til motstand var stor og til det var den som holdt det hele sammen. Vårt kjennskap til tyskernes spion og terrormetoder var jo lite til å begynne med, og det ble ikke utvist særlig stor forsiktighet under arbeidet. Møter ble holdt uten sikkerhetsforanstaltninger av noen art og treningen i skauen foregikk temmelig åpenlyst. Det var meget alminnelig at mamma sto hos kjøpmannen og fortalte at gutten hennes var ivrig medlem av en hemmelig organisasjon. Resultatet av all denne uforsiktigheten uteble da heller ikke. Våre kontakter forsvant, og vi sto en tid uten forbindelse oppover. Bare den innbyrdes kontakt ble vedlikeholdt. I denne første periode inntil høsten 1941 inntraff følgende forandringer:
Odd Feydt som også arbeidet i etterretningstjenesten, hadde sommeren 1941 et kortere opphold i Åkebergveien. Da han høsten 1941 kom meget alvorlig i faresonen igjen, måtte han reise til Sverige. Han nedla der et meget fortjenestefullt arbeide med opprettelse av ruter på Norge. Han var et par ganger i Oslo, sørget for den daglige leiing av «Idrettskontor» i Stockholmsom i virkeligheten var organisert som et Sambandskontor. Like før freden «brøt løs» meldte han seg til tjeneste i IX Feltbataljon. Han kom hjem etter 7/5 1945. Rolf Jacobsen giftet seg og flyttet fra Bekkelaget.
Kolbein Lauring ble arrestertog satt på Grini i februar 1941. Angitt av den beryktede Fru Dollis. Han slapp ut i oktober 1943 og kom i gang igjen sammen med Max Manus. Lauring sørget for det tekniske arbeidet i forbindelse med sabotasjevirksomheten og var NK. I propagandagjengen. Senere natt til 4/4 1945 – kom 6 Gestapofolk igjen for å arrestere ham. Da døren husets til første etasje ble sprengt, kastet han en håndgranat ned fra annen etasje og kom seg vekk mens han gjorde bruk av sin pistol.
Max Manus ble arrestert våren 1941, han ble skadet under fluktforsøk og innlagt på Ullevål Sjukehus hvorfra han rømte med hjelp utenfra. Han dro til England og kom tilbake i 1943 som spesialist i sabotasje. Han hoppet ut i fallskjerm over Østmarka. Han ledet en rekke vellykkede aksjoner hvorav blant annet i januar 1945 senkningen av 17000 tonneren Donau.
Kr. Fr. Mørk dro i april 1941 til England. Han kom inn i flyvåpenet og var en lengere tid i Canada. Han deltok i Frankrike og kom hjem etter 7/5 1945.
Tore Ween dro i april 1941 til England. Han kom inn i flyvåpenet og har deltatt aktivt inntil han kom hjem etter 7/5 1945.
Brødrene Weiser dro begge til England våren 1941.
Høsten 1941 ble det pustet nytt liv i arbeidet. En del interesserte folk ved Aker Elektrisitetsverk forsøkte å samle de forskjellige grupper i Aker. Vi fikk ny kontakt til ledelsen gjennom Knut Arnestad som den første tid fungerte som troppsjef og senere ble gruppesjef. Under ham ble de gamle karer samlet og nye tilsluttet. På grunn av dårlig administrasjon bød hvervingen av nye folk på en del vanskeligheter. Man kolliderte stadig. Folk som for lengst engasjert fikk henvendelse på nytt og dette medførte usikkerhet. Mange fikk inntrykk av at de forskjellige organisasjoner arbeidet uten at det nødvendige samarbeidet var til stede. Da det også oppstod mistanke om at enkelte arbeidet på politiske bakgrunner, tok det litt tid å få satt opp troppene, men i løpet av høsten 1941 og våren 1942 var gruppen satt opp med gamle og nye folk således:
Gruppesjef: Knut Arnestad
Adjutant: Egil Woxvold
Troppsjef: Fritjof Andersen
Lagsjef: Per Dahl m jegere. Dette lag mistet vi senere kontakten med.
Lagsjef: Arne Foss m jegere hvoriblant Einar Foss. Dette lag ble senere overført til tropp 2.
Lagsjef: Øystein Kristoffersen m jegere. Laget senere overført til tropp 2.
Lagsjef: Ragnar Holth med same jegere som i 1940.
Troppsjef: Norman Jarnøy
Lagsjef: Leif Bruun m jegere: Even Berntsen, Odd Bruun, Tore Hellum, Bjørn Johansen, Thor Johansen, Arne Kristiansen, Leif Nielsen.
Lagsjef: Birger Ruud m jegere: Nils Blix, Ulf Blix, Rolf Jacobsen, Kjell Lund.
Lagsjef: Bjarne Mentz Aamodt m jegere: Arve Andersen, Reidar Finnstad, Finn Guderud, Henrik Moe, Einar Reintz.
Signalistlag m jegere: Roy Pedersen, Kjell Bjerknes, Arne Jacobsen, Kjell Numedal.
Troppsjef: Arne Fuglerud.
Lagsjef: Haakon Eketuft, m jegere: Hallstein Hagen, Oddbjørn Hagen, Johan Jensrud, Wilhelm Wilhelmsen, Johs. Asgaard.
Lagsjef: Ingolf Fuglerud m jegere: Kalle Lund, Rolf Løvik, Per Staahl, Per Wold.
Det ble nu fart i sakene igjen. Vi fikk utlevert innstruksjonsstoff. Vesentlig oversettelser fra tyske håndbøker, men vi fortsatte også med den «evinnelige» blåboka. Arbeidet gikk bra i denne tid. Troppssjefene hadde regelmessige møter med lagsjefene og disse igjen med jegerne. Enkelte lag opprettet depoter på møteplasser i Østmarka. Det ble det lagt ut flere telt, hermetikk, verktøy, karter etc. Det ble holdt en del instruksjonsaftener i Pengelotteriets arkiv i kjelleren til Storgaten 25, med demonstrasjon av Madsens maskingevær, tyske maskingevær, Kragrifler og pistoler. Dette var et meget prisverdig tiltak, men uhyre uforsiktig anlagt. Ingen sikring. Ved en leilighet ble man overrumplet av to helt fremmede og uvedkommende personer. Møtene ble nok så fort innstilt og ikke alle fikk anledning til å delta. Det ble også avholdt et par manøvrer i Vestmarka i nærheten av Muren. På den ene av disse var noen av våre karer med. Møtestedet var angitt på kartet og ved framkomsten vrimlet det av gutter. Det var ingen kontroll og ikke noe stikkord. Det var bare å spørre om det var her det skulle være «noe» og dermed var kontakten i orden. Øvelsen gikk gjennom et større område og var ikke særlig vellykket. Innkomsten var like i nærheten av Grini og det var bare et tilfelle at vi ikke fikk et lengere opphold der med det same. Det var i det hele tatt alminnelig den tiden å kalle sammen en masse karer hver gang det skulle trenes, og vi hadde ikke lært tilstrekkelig meget til å utvise nødvendig forsiktighet. På den tid var det også alminnelig med de berømmelige navnelister som ble så skjebnesvangre for mange av organisasjonens folk. Vi måtte den gang også innlevere våre personalia og vi fikk nummer, men det foregikk på betryggende måte. Ledelsen fikk etter hvert store vanskeligheter og enkelte avdelinger ble rullet opp av tyskerne. Arbeidet gikk stort sett bra innen vår gruppe, men vi måtte stadig innstille virksomheten av hensyn til uro på andre kanter. Alle vil vi huske den uhyggelige tid da en av troppssjefene i en nabogruppe – Kyhn Gløersen – ble skutt under fluktforsøk da Gestapo hadde fått kloa i ham. Et forhold som i disse første år var meget uheldig for vår sikkerhet, var at mange av våre folk samtidig var beskjeftiget med andre ting så som aviser, propagandatjeneste, flyktningetransport etc. To av våre troppsjefer var sterkt engasjert i propagandatjeneste og på det røk de også. Det var sjelden eller aldri opprettet dobbeltkontakter, så når en forbindelse oppover røk, sto vi gjerne igjen uten kontakt til ny mann. Det ble også av denne grunn ofte stopp i arbeidet inntil man fikk følt seg frem til ny kontakt. Dette avstedkom selvfølgelig en del forviklinger. Alle mann var jo ivrige etter å holde arbeidet i gang, så det ble til enkelte tider forvirrende mange private organisatorer som kom i sving.
Dette var særlig tilfelle etter at våre troppsjefer Fritjof Andersen og Norman Jarnøy ble arrestert nesten samtidig våren 1943. Da nazistene også på denne tid herset med arbeidsinnsatsen og mange forsvant eller ble arrestert, inntrådte en meget usikker periode da også offiserene ble tatt til Tyskland, fikk vi inntrykk av at alle motstandsgrupper falt sammen.
I denne annen periode av vår virksomhet inntil høsten 1943 inntraff følgende forandringer:
Knut Arnestad ble arrestert som student og sendt til Tyskland, hen kom hjem etter 7/5 1945.
Norman Jarnøy ble arrestert og satt på Grini fra mai 1943 og slapp ut i august same år.
Kjell Bjerknes (og Ragnar Hallre som tilhørte en annen gruppe m, men senere kom med hos oss) ble arrestert og satt på Grini fra mai 1942 til september samme år. Mistenkt for avisarbeide.
Haakon Eketuft dro til Vestmarka på – vedhugst – og ble der som slippgjengsjef. Han ble senere arrestert – februar 1945 – og utsatt for tortur bl.a. med en skruestikke på hodet, fikk dødsdom noen dager før 7/5 1945, men det ble heldigvis ikke tid til å fullbyrde dommen. Johs. Aasgaard overtok lagledelsen.
Ragnar Holth oppholdt seg i tiden fra høsten 1942 til høsten 1943 i Sarpsborg og senere i Tyskland. Fra Tyskland hadde han med kartoppgaver over en hemmelig tysk flyfabrikk samt over et større ammunisjonslager. Disse ble videre gitt og sendt til London. Kaare Lindquist overtok lagledelsen, men ble høsten 1943 arrestert som offiser og sendt til Tyskland. Han kom hjem etter 7/5 1945.
Karl Olaf Lie ble beskjeftiget i annet arbeide og trakk seg.
Henrik Lindemann ble arrestert og satt på Grini en tid. Han flyttet senere til byen og kom med der.
Kalle Lund ble etter eget ønske overført til en annen gruppe.
Per Wold flyttet utenbys.
Etter at Norman Jarnøy slapp ut fra Grini hvor han hadde vært i forbindelse med Fritjof Andersen og fått oppgitt hans lagsjefer, gikk han straks i gang med å søke ny kontakt oppover. Det foregikk på den tid reorganisering innenfor hele distriktet (senere D13) og det lykkes i september å få kontakt. Da dette var oppnådd, nedla Norman et stort arbeide for å samle guttene igjen. De fleste av lagene var nærmest oppløst, og det måtte et energisk arbeide til for å oppnå den nødvendige tillit for enda en gang å få arbeidet i gang. Mange av guttene hadde etter hvert blitt nokså skeptiske. De var lei av å drive på for etter en tid bare se at det røk igjen. Forespørsel ble sendt ut gjennom lagsjefene og de som hadde mistet lysten skulle sjaltes ut. Det viste seg at interessen beseiret skepsisen. Alle ble med, og i oktober fikk Norman samlet to tropper som med Øyvind Henriksen – «dekknavn Simen» -- som gruppesjef i Milorg gruppe D13133.
Vår tropp var den med nummer D13133
Gruppesjef: Øyvind Henriksen
Troppsjef: Thomas Beck
Nestkommanderende: Egil Woxvold
Etterretning: Arne Fuglerud
Samband: Ingolf Fuglerud
Assistent: Ragnar Hallre
Forsyning og transport: Rolf Løvig
Og følgende lag hvorav enkelte komplettert med nye folk:
Lag 1. Lagsjef Johs. Aasgaard m/kontakt til Egil.
Jegere: Halstein Hagen, Oddbjørn Hagen, Johan Jensrud, Wilhelm Wilhelmsen. Signalister: Kjell Bjerknes, Kjell Hallre, Arne Jacobsen, Kjell Nummedal, Per Staahl. – Disse sto under Ingolfs leiing til august 1944 og under Ragnar Hallre, da Ingolf overtok kontakten til lag 5.
Lag 2. Lagsjef: Leif Bruun m/kontakt til Thomas.
Jegere: Even Berntsen, Odd Bruun, Tore Hellum, Bjørn Johansen, Thor Johansen, Arne Kristiansen, Leif Nielsen.
Lag 3. Lagsjef: Bjarne Mentz Aamodt m/kontakt til Thomas.
Jegere: Arve Andersen, Nils Blix, Ulf Blix, Reidar Finstad, Finn Guderud, Rolf Jacobsen, Kjell Lund, Henrik Moe, Einar Reintz, Erik Reintz, Birger Ruud.
Lag 4. Lagsjef: Ragnar Holth m/kontakt til Thomas.
Jegere: Jens Jacob Bull, Otto Chr. Falch, Kristian Bull, Kaare Hansen, Oscar Holth, Lars Nielsen, Rolf Schjelle, Ove Wettergren.
I august 1944 kom følgende med:
Lag 5. Lagsjef: Henrik Fuglerud m/kontakt til Ingolf.
Jegere: Snorre Berg-Domaas, Trygve Christoffersen, Trygve Hauen, Reidar Holm, Rolf Juul, Leif Moe, Nils Ruud.
Senere ble Severin Andresen overført fra D13622 til lag 5.
I januar 1944 fikk vi overført fra D13130’s støttropp:
Lag 6. Lagsjef: Erling Werner Eriksen m/kontakt via lag 5.
Jegere: Johnny Berntsen, Gunnar Nilsen, Finn Hroar Aaseth.
Disse karer tilhørte et lag under en gruppe på Simensbråten som sprakk. De ble høsten 1943 tilsluttet D13130’s støttropp og senere overført til oss.
Denne gang ble oppbygningen basert på at alt skulle holde. At det holdt resten av okkupasjonstiden skyldes foruten troppens folk også den dyktige gruppeledelse som helt gikk inn for at hver mann skulle kjenne færrest mulig, men allikevel alltid ha reservekontakt viss en røk. Enhver forbindelse med en annen illegal virksomhet ble forbudt.
Etter at en stor del av offiserene i landet ble arrestert og sendt til Tyskland, ble de få gjenværende offiserers stilling meget utsatt og man unngikk derfor i størst mulig utstrekning å benytte dem i risikable stillinger. Det ble brukt karer som hittil hadde klart seg bra, og da den kommende undervisning skulle legges an for å innøve moderne krigsmetoder, måtte alle allikevel på skolebenken. Den var forresten at sentrum for «skumle» individer under krigen. Som krigsskole for staben ble hytta til Egil Woxvold benyttet. Her ble holdt møter et par ganger i uken med Gruppesjefen som underviste. Ganske betegnende for forsiktigheten var det at Gruppesjefen ved disse møter brukte maske, og at vi ikke ante kven det var hele det første år. Den same metode ble fulgt når Egil og Thomas gikk videre til lagene med sin visdom. Dette maskespill var ikke alltid så hyggelig, men det var nødvendig og betryggende for alle parter. Det siste og store oppsving i vår virksomhet kom i gang. Trening og instruksjon ble anlagt med henblikk på moderne krigføring, gerilja og sabotasjevirksomhet. Det ble opprettet system for mobiliseringen, vedlikehold av kontakt med folk i dekning etc. Depoter for våpen, ammunisjon, samt sanitetsutstyr, mat etc. ble anlagt. Strengt nødvendig utstyr som guttene manglet, ble skaffet. Dette fikk vi gratis eller måtte betale. Mange av disse ting ble skaffet av guttene i troppen. Lagene tok ut møteplasser innenfor et bestemt område i Østmarka. I dette område hadde troppen sin kommandoplass og samlingsplass. Det ble også uttatt møteplasser (beredskapsstillinger) i sognet. Alle mannskaper ble nummerert. Ved hjelp av lagene og staben ble det foretatt rekognosering av en rekke tyske og andre militære mål innenfor vårt område.
Rapporter og angrepsplaner med skisser ble utarbeidet for bl.a.:
Brakkebyen på Nedre Bekkelaget.
Assistanse ved rekognosering av luftskytsbatteriene og radiostasjonene med forlegningen på Ekebergsletta, i samarbeide bl.a. med gruppesjefen som i dagevis satt og pirket opp detaljer med kikkert fra Brannfjellet.
Jernbanebroen ved Bekkelaget Stasjon.
Assistanse ved rekognosering av Kussius Metallvarefabrikk (senere sprengt)
Lambertseter kringkaster med vaktforleggingen. Enhver detalj ved dette anlegg fikk vi tak i ved samarbeide med gruppestaben og en kringkastningsfunksjonær. Nøkkel til bygningen ble skaffet. Det ble også utarbeidet plan for avvergelse av eventuell et tysk forsøk på å sprenge stasjonen og mastene.
Materialprøveanstalten for torpedoer ved Ormsund Roklubb. (Sprenget).
Radiostasjonen på Brannfjellet ved Ekeberg.
Tankgarasjene på Ryen gård.
Veibroene ved Hauketo, Mosseveien (Ljanselva).
Det ble instruert i våpen, sabotasjemateriell, Jiu jitsu, kart og kompassbruk. Lagsjefene og staben deltok også i et nattkurs i Ljan kirke. Dette kunne jo se ut som skrikende mangel på pietetsfølelse, men det var et temmelig sikkert tilholdssted. Det ble foretatt regelmessige turer i Østmarka, ukentlige møteaftner i lagene og i staben. Signalistene, først under Ingolfs ledelse og senere Ragnar holdt ukentlige møter med semafor og morse. Da lag 5 kom med, gikk det også inn for regelmessig trening i semafor og morse. I all denne virksomheten er ennå ikke nevnt etterretning og forsyning. Arne Fuglerud som var vår etterretningsmann formidlet alle forespørsler og opplysninger fra ledelsen til lagene og retur. Han var koplet på gruppens etterretningsmann og hadde kontakt til lagenes etterretningsmenn. På ham hvilte også ansvaret for troppens sikkerhet. I samarbeide med gruppens og tropp 2’s etterretningsmenn ble rekognosert: Telefonledninger og kloakk, tyske kabler og minefelter, ettersyn med eventuelle forandringer. For øvrig ble alt av militær interesse holdt under kontroll. Rolf Løvik var ansvarlig for forsyning og transport innen troppen. Han var koblet på gruppens forsyningsmann.
Det var et par ganger i denne tid ordre om beredskapstilstand, men ikke mere.
Denne mest aktive periode av vår virksomhet forløp lykkeligvis uten at noen kjørte seg alvorlig fast, men det var jo av og til på hekta. Noen særlige dramatiske episoder inntraff ikke, selv om et par små ting så nokså nifse ut i det øyeblikk de inntraff. Det var for et eksempellite hyggelig da mor Woxvold ringte til Egil på kontoret og skrekkslagen fortalte at det gikk to tyskere og lusket rundt hytten hans. At hun ikke visste at foregående aftens instruksjonsvåpen lå 5 meter fra hytta, slett kamuflert under en kvisthaug, var jo bra for henne, men det tok adskillig tid før Egil kom hjem til middag den dagen. Eller da pappa Woxvold holdt på å gå rett inn i evigheten i stedet for inn i uthuset. Det var instruksjonsaften i hytta og vakten var ikke oppmerksom på at senior kom ut fra villaen i den fredelige hensikt å si god natt til villagrisen. Vakten tok jobben alvorlig og Woxvold på kornet og det var like før det braket løs de den reddende engel opptrådte i Ingolfs skikkelse. Våpentransportene var også ofte nokså nifse da tyskere drev som verst med sine veikontroller, men det ble jo som regel brukt sikring foran og bak transporten. Dette kunne jo ikke akkurat hjulpet Thomas da hans sprengstoff og detonatorbagasje med brask og bram forlot sykkelen og deiset ned i trikkeovergangen på Holtet. Hendelser som disse var det nok mange av i troppen i det hele tatt, men de medførte heldigvis ikke alvorlige følger.
I tredje periode inntraff følgende:
Otto Chr. Falch ble arrestert og satt på Grini fra februar slapp ut etter 7/5 1945. (Medarbeider i «London Nytt».)
Finn Guderud ble utsatt for en ulykke og fikk brudd på hjerneskallen. Han ble permittert våren 1945.
Tore Hellum ble overført til annen gruppe sommeren 1944.
Norman Jarnøy ble etterretningssjef i Område D13130 fra oktober 1943. Han var senere en tur innom Bredvedt Fengsel fra mars 1944 til juli 1944. (Spionasje og kurertjeneste. Antakelig via arbeid for svogeren Roar Øye.)
Kjell Nummedal dro sommeren 1944 til Sverige og kom hjem etter 7/5 1945.
Roy Pedersen (bror av Norman) var fortsatt med en kort tid fra høsten 1943, men han giftet seg og flyttet fra distriktet.
Gunnar Nilsen ble sykemeldt i april 1945.
Etter dette hadde troppen 53 mann da en del av oss var samlet i hytta til Egil den 7. mai 1945. Kl. 23.30 kom ordren om «stille mobilisering». Vi fikk utlevert armbind og lagene ble varslet om å gå til sine samleplasser i sognet. Natten til 8. mai kl. 2.45 mottok vi ordre om å besette Slottet. Beskjed ble gitt til lagene om snarest å møte ved det oppgitte våpendepot med sykkel. Til tross for at samleplassene lå svært spredt og flere av guttene måtte ut i nabolaget å kvarte en sykkel først, var hele troppen fremme ved depotet i løpet av utrolig kort tid. Den presisjon som her ble vist, har alle mann virkelig ære av og her kan man tale om «troll av eske». Ved depotet hadde «Simen», hans fremragende kone og ordonnans, samt han NK, hatt en kjempesjau med å få frem våpen og ammunisjon. For første gang var troppens folk samlet. Det ble nok en del forbauselse da ordren om å besette Slottet ble lest opp. Slottet lå utenfor vårt område og vi hadde ingen planer for denne aksjon. Det skulle brukes 20 mann med troppsjef og vi skulle sykle med åpne våpen.
Det var kjedelig, men vi måtte holde noen tilbake for eventuelt andre oppgaver. Det ble 1, 2 og 4 lag, samt NK og TS som dro. Da vi var uten viden om forholdene i byen og ikke ante hvordan tyskerne var innstilt til situasjonen, regnet vi ikke med at alle skulle komme helskinnet frem. Det var følgelig med en viss spenning vi startet på denne tur som for oss alle ble en av de største og morsomste opplevelser vi har hatt. Før oss hadde antakelig ingen Milorgmann vist seg åpent i byen. Med åpne våpen, rett for nesen på tyske vakter som bare stod og måpte, forbi forbløffede nattevandrere, opp Carl Johans gate i frisk fart, gjennom inventaret til den tyske bokhandel som lå strødd i gaten, og frem til
Slottet kl. 5.45 med Leif Nilsen som baktropp på punktert bakhjul. Sterkere følelse av frihet enn den vi fikk om morgenen den 8. mai 1945 ved å bevokte vår egen Konges Slott kan vel ingen tenke seg. Og hvilken svir var det ikke å avvæpne 5 «Førergardister» og sende dem i kasjotten. Da så også resten av troppen ankom samme dags ettermiddag, kunne vi sammen dele gleden over befrielsen og vaktjobben. Folks jubel de første dagene, omfavnelsene, blomstene, sigarettene, melkeflaskene og alle de andre gavene, var noe vi aldri glemmer. Men det ble jo litt mye av det gode, og vi følte oss vel alle besværet og flaue etter hvert. Ja dette ble innledningen til en begivenhetsrik tid for troppen. Vi fikk motta Kronprinsen og senere hele Kongefamilien. Vi hadde orkesterplass til alle store begivenheter i løpet av 60 døgn, og fikk anledning til fra nærmeste hold å studere vår Konge, hele hans familie og nærmeste folk, og erfarte at de med rette fortjener den store plass de har i det norske folks hjerte. I de første dager dukket også Max Manus opp. Han var med sin gjeng ansvarlig for Kongefamiliens sikkerhet utenfor Slottet. Han ble senere hedret med den høyeste norske utmerkelse – Krigskorset med sverd for sin innsats under krigen.
Men det var ikke som tilskuere vi skulle opptre. Vi var under okkupasjonstiden innstilt på litt av hvert, men ikke på en vaktjobb. Takket være alle guttas utholdenhet og gode vilje, kom vi gjennom de første slitsomme døgn og fikk organisert oss på en tilfredsstillende måte. Hvor kummerlig enn hadde det til å begynne med i den tidligere «Førergardens» kvarter, ble Slottet bevoktet på en så solid måte at bare en større flystyrke kunne hatt mulighet til å knekke oss. Etter at alle soveposer, undertøy og strømper etc. hadde bidratt til å skape den skjære babelske forvirring, fikk hver mann sin egen seng. Vi fikk lotter til å lage mat og holde orden. Ja, lottene fortjener et større kapittel, men det får henstå til bind 2. Her skal bare sies at alle mann var overmåte takknemlig for den hjelp de ytet oss helt frivillig.
Vi fikk også sanitet til å ta seg av guttene som forspiste seg på flesk. Da det heldigvis ellers ikke var behov for sanitet, gikk de inn i ordonnanstjeneste og påtok seg også slavearbeid for lottene. Den 21. mai 1945 flyttet forlegningen til den tidligere russiske legasjon i Uranienborgveien 2 hvor tyskerne og N. S. U. F. hadde holdt til under krigen. Flesket ble avløst av seikaker i boks avløst av torskerogn, alt var tipp topp, vi manglet ikke engang flygel. Alle detaljer fra tjenesten i denne tid kan ikke få plass her og det vil sikkert erindres av alle som var med. Men av mange ting er det morsomt å nevne som tegn på nidkjær tjeneste at herrene biskop Berggrav og høyesterettsjustitiarius Pål Berg ble ransaket da de en av de første dager skulle på audiens på Slottet. Eller da alle regjeringsmedlemmene ble oppholdt til vi fikk kontrollert riktigheten av at de skulle mottas. Her ble jo ikke akkurat vist den nødvendige konduite, men de høye herrer forsto vår stilling og tok det heldigvis ikke fornærmelig opp. De første dager var jo de mest kritiske, det var stor trafikk til Slottet og vi måtte utvise største forsiktighet. Etter hvert ble forholdene makeligere og når rett skal sies, fordelte vel våre anstrengelser seg noenlunde likelig på følgende tre stadier, vi gikk, sto og satt. Når hver mann i denne tid hadde en gjennomsnittlig tjenestetid på omkring 500 timer uten avløsning, kunne man jo ikke forlange hanemarsj på slutten. Vi har grunn til å tro at vakttjenesten ble utført på en tilfredsstillende måte. Så vel Kongen og Kronprinsen som deres adjutanter ga uttrykk for det. Det må oppfattes som en honnør til hele troppen at troppssjefen ble invitert til mottakelse hos Kongen sammen med 180 allierte offiserer på de alliertes dag. Da vi den 6. juli 1945 ble avløst av Garden, ble vi av Kongen og Kronprinsen med adjutanter takket av på en meget ærefull måte. Etter avløsningen mottok vi også et brev fra oberstløytnant Østgård hvor han sa:
«Jeg beklager meget at jeg ikke fikk anledning til å ta farvel med tropp 1 av D13133, jeg skulle hatt lyst til å si til troppenes jegere og befal at jeg aldri har hatt mer våkne tjenestevillige og stramme soldater. Kan den fremtidige norske hær rekrutteres med slike karer, er vi vel berget her i landet. Jeg sender Dem og Deres gutter min hjerteligste hilsen og beste ønsker om at det må gå dere godt i fremtiden».
Disse pene ord kunne godt avslutte denne oversikt, men det gjenstår ennå en ting. Det kunne være grunn til å fremheve enkelte jegere, lagsjefer eller stabsfolk som i disse 5 år har utmerket seg særlig, men det ville ikke være rettferdig. Alle har gjort sitt beste ut ifra de forhold de har levd og arbeidet under. Den eneste som skal nevnes er en mann utenfor troppen som ved sitt arbeide og sin iver ganske særlig har bidratt til vår tropps utdannelse og har sørget for at vi sto godt rustet. Denne mann er «Simen» -- Øyvind Henriksen vår gruppesjef som hele troppen alltid vil minnes i takknemlighet.
Bekkelagshøgda i oktober 1945. Troppsjef i D13133 Thomas Beck.
Epilog: Avslutningsfesten i Uranienborgveien 2.
Fredag 6/7 1945 kl. 20 avsluttet troppen sin vakttjeneste ved Slottet med en fest i forlegningen. Til stede var 46 mann fra troppen, 15 lotter, gruppesjefen, områdets EV sjef, områdets forsyningssjef, gruppens forsyningssjef og Kronprinsens adjutant kaptein Jørstad.
Festen startet med smellet fra 15 flasker champagne – en gave fra Kronprins Olav sammen med Gold Flakes og Kronprinsesse Märtha sigaretter. 100/ Forsyning og Transport, Rolf Løvig ønsket velkommen og i den beste stemning ble følgende festsupeer inntatt: Kaffe, kringle, St. Halvard likør etterfulgt av Aquavit, til slutt is. En lang rekke taler ble holdt:
100 NK Egil Woxvold talte for H. M. Kongen
100 Troppsjef Tomas Beck talte for troppens jegere
151 Rolf Juul talte for troppsstaben
133 Ulf Blix talte for lottene og overrakte blomster til Anlaug Strand, som igjen takket fra lottene og takket for blomstene.
154 Trygve Christoffersen talte for de falne og deres etterlatte.
Gruppesjef Øyvind Henriksen talte for troppen og arbeidet i Milorg.
Kaptein Jørstad talte om sitt inntrykk av Milorg og om troppens tjeneste ved Slottet.
146 Lars Nielsen talte for gruppesjefen og takket for hans arbeide.
100 Troppsjef Beck takket til slutt «Halvard» -- Norman Jarnøy for hans energiske arbeide under oppbygningen av troppen og ønsket deretter velkommen.
Etter en meget vellykket og hyggelig stund ved bordet spilte 100 Ass. Ragnar Hallre og 160 Erling Eriksen henholdsvis på flygel og trekkspill til dans. Det var manko på damer, men sprit med brus tjente til å opprettholde balansen. Ut på natten ble det servert ertesuppe. To til tre mann kapitulerte stille og rolig for Kong Alkohol og ble hjulpet i seng. Ellers led vi ingen tap. Timene forsvant hurtig og etter hvert også gjestene. Ca. 20 mann var fremdeles i sving kl. 7 påfølgene morgen, men nøyaktig referat fra dette tidspunkt er ikke nedskrevet. Områdets forsyningssjef hadde sørget for 1/2 flaske brennevin til hver mann, samt kaffe, kringler og is.
EV Norman Jarnøy hjalp oss med 15 flasker rødvin og ellers hadde de fleste en reserveskvett i bakhånd.
Foto:
Gruppesjef D13133 Øyvind Henriksen med dekknavn Simen
Troppsjef i D13133 Thomas Beck
Egil Woxvold NK i tropp D13133
Johannes Asgaard lagsjef D13133
Norman Jarnøy og Kari Engen EV i 13130
Oppstilling av gutta i D13133 Uranienborgveien 2
Film laget om Slottsvaktstjenesten i 2012:
Tekst kan man bruke med kildeangivelse: www.eikaberg.org
