Nordseter - en gård ved Kongeveien.
Artikkel av Per Tore Dalen:
(Deler av denne teksten ble holdt som foredrag på Nordseter gård 23. september 2001
i forbindelse med Nordstrand Bydelsdager) (Forkortet litt av BLF)
Gammelt bilde av våningshuset, som dessverre brandt ned.
"Nordseter - en gård ved Kongeveien" kan for dem som er lokalkjent synes å være en underlig tittelpå et foredrag. Som vi alle vet, ligger Nordseter gård ved Lambertseterveien. Noen vil kanskje trodet er en trykkfeil for "Kongsveien", men blir enda mer tullete, for den går et helt annet sted. Menganske mange vet at Kongeveien var den gamle innfartsåren til Oslo fra sør. Den gikk omtrent der Ekebergveien går nå over Nordstrandsplatået. Fra Vaterlands bru, passerte den gjennom det vi kaller Gamlebyen og opp den bratte og beryktede Ekebergkleiva. Og så fortsatte den i noenlunde slettlende over hele platået til den kom til en ny bratt bakke, denne gang nedover, ved Ljabru. Den somvi nå kaller Ljabrubakken og som i gamle dager på folkemunne med god grunn ble kalt "Mærrapina". Ljabrubakken er stengt for biltrafikk nå, men det var først i første halvdel av 1920-årene at veien blelagt om her, i den hesteskoformede buen der terrassehusene ved Ljabru ligger nå. Fra Ljabru gikk Kongeveien opp forbi Hauketo gård, på vestsiden av Grønliåsen og videre sørover. Fra slutten av1600-tallet kunne den følges helt fram til grensen ved Halden og ble kalt Den Fredrikhaldske Konge-vei. Men etter våre begreper var det en elendig vei, og først i annen halvdel av 1700-tallet var denkjørbar. De bratte bakkene ved Ekeberg og Ljabru førte til ulykker og begrensninger på den last som hestene kunne trekke. Derfor ble det bygget en ny vei langs sjøen i opp forbi Ljabru til Klemetsrud1850 og ti år senere videre langs fjorden forbi Stubljan og Gjersjøen (Ljabrochausseen).
Kongeveien gikk på Nordseter gårds grunn fra grensen mot Ekeberg gård i nord, omtrent der Sandstu-veien går nå, og i sør til der hvor Kastellbakken tar av. Så fortsatte den på gården Tungebråtens(Senere kalt Tyslevseter og Lennsmannseter) grunn til Ljabru. Fra denne veien gikk gårdsveiene,hit til Nordseter og videre østover til Hellerud og Lambertseter. Litt lenger sør, omtrent ved Bråtenstasjon, gikk gårdsveien sørvestover til Vestre Sæter (på nordsiden av Nordstrandsveien nærNordstrand skole). Enda lenger sørover, like før vi kommer til Sæterkrysset, kunne vi gå inn tilTyslevseter, tett ved veien. Enda litt lenger sør, rett før kirken, gikk gårdsveien til Munkerud gård.Og så på høyre side bortenfor kirkegården lå Lensmannseter.
Mange har skildret utsikten fra Nordstrandsplatået. Den mest berømte var kanskje den som bleskrevet av presten Jacob Nicolay Wilse i en bok som het Reiseiagttagelser, 2. del, om en reise fra Christiania til Halden i 1764. Den første delen foregår i karjol på Kongeveien, men veien varsumpaktig og vanskelig framkommelig, forteller Wilse. Det han ser fra Ekeberg, kan sammenlignesmed utsikten mot Jerusalem fra Oljeberget, sier han. Kanskje kan han ha problemer med en trebruover det vi kaller Kastellbekken. I alle fall var det et stort løft da trebrua ble erstattet med en hvelvbruav stein i 1812 mer enn et halvt århundre senere. Det var et arbeid som skal ha kostet hele 1800riksdaler. Men om Wilse hadde problemer med å krysse Kastellbekken, ble det i så fall fort glemtda han kom til Kastellet.
Kastellet og Jørgen CappelenHer lå det en liten lystgård ved veien, sier Wilse og blir helt lyrisk:"... en Pavillon paa en klippe, derved en Have anlagt paa samme Klippe, ... og bag ved laae dentilligende Mark skiult. Herfra Veien har man en Smuk Udsigt mod Vesten over Christiania Fiordog dens Øer, og fra Bygningen, der er som et Luft-Castel, har man den endnu skiønnere"
Kastellet var en plass under Nordseter gård, som ble utskilt som eget gårdsbruk i 1784, og vi merkeross at det ikke bare er utsikten som gjør Wilse så begeistret, men også hagen og en bygning, enpaviljong "der er som et Luft-Castel" (dvs. luftslott). Dette kan ikke ha vært en helt alminnelig husmannsplass. Ingen har så vidt jeg vet, gitt noen forklaring på hva Wilse kan ha sett og hvilkenhistorie som skjuler seg her. Vi må foreløpig betrakte det som en av Nordseter-historiens mangespennende hemmeligheter. Vi kjenner navnet på husmannen på Kastellet rundt 1750. Han het Ole Augustinussen, og av Aker pantebok fremgår det at han lånte ut 150 daler til en annen husmann til5 % rente (Johannessen, s. 22). Han kan altså ikke ha vært noen helt alminnelig husmann. Her kanvi kanskje grave opp interessante ting.
Inntil videre må vi likevel anta at Kastellet fristet en nokså beskjeden tilværelse fram til 1832, dagården ble kjøpt av bokhandler og forlegger Jørgen Wright Cappelen. Navnet Kastellet dukker oppførste gang i 1740 og kommer sannsynligvis av beliggenheten med vidt utsyn over Bunnefjorden.Utsikten var sikkert nokså avgjørende for Jørgen Cappelen da han kjøpte gården nesten 70 år etterWilses skildring. Han anla en stor hage og drev gården som et mønsterbruk, bl.a. ved hjelp av gjødselfra Tukthuset i Christiania. Visstnok skal noen av hans frukttrær fremdeles eksistere og bære frukt.Men den vakre sveitservillaen han bygde, som ble et senter for en stor selskapelighet for fremstående mennesker i det gamle Christiania, brant dessverre for noen år siden. Deler av gårdstunet med et våningshus som består av to sammenbygde og utvendig panelte tømmerhus, sannsynligvis fra 1700-tallet, kan fortsatt ses rett nedenfor Ekebergbanen, litt sør for trikkeholdeplassen.
Jørgen Cappelen er kommet i godt moden alder, 37 år gammel, og fremdeles ugift da han i Christiania Theater opplever den danske skuespillerinnen og sangerinnen Fredrikke Helene Schwirtz, som haddeen gjesteopptreden der. Han falt pladask for henne, de ble forlovet og gift kort tid etter. Også hun komtil å sette spor etter seg i vår bydel. For det første var hun aktiv medvirkende til at Sæter ble valgt tilnytt kirkested i Østre Aker i 1860, og altså en god støtte for Bernt Knudsen i dette arbeidet. Ogdessuten, da hun døde i 1870, skjenket ektemannen en stor klokke til kirken til minne om henne. Den henger der fremdeles, vakkert smykket med border rundt. Det er den vi som regel hører. Bare til større høytider og ved den siste ringing inn til høymesse klinger også en mindre klokke med.
Jørgen Cappelen døde av hjerteslag under et besøk hos vennen Helle Ingier på Stubljan i 1878.Kastellet var i familiens eie til ut i 1890-årene da en vesentlig del av eiendommen ble solgt til Aktieselskapet Kastellets Eiere, som startet utskilling av tomter for boligbygging.
Vestre SæterPå vestsiden av Kongeveien i sør grenset Nordseter og etter 1784 den delen som ble utskilt under navnet Kastellet, til Vestre Sæter. Gårdsveien tok av omtrent ved Bråten stasjon[10] og fulgte sannsynligvis en linje litt vest for den smale stien som går langs trikkelinjen og Seterveien. Det somstår igjen av gårdsbebyggelsen på Vestre Sæter, er nå nokså bortgjemt bak Nordstrandshuset og dengamle gården til Akers Sparebank.
Gården ble i middelalderen og senere kalt Hellerud inntil dette navnet ble reservert for nabogården til Nordseter i øst. I moderne tid var det Vestre Sæters grunn det aller meste av den villabebyggelsen startet skapte Nordstrand. Den historien er knyttet til jernbanen (1879) og Nordstrand stasjon ("holdeplass"1880, "stoppested" 1884 og "stasjon" 1910)
Nordseter fra middelalder til våre dager - en reise i tidenInntil nå har vi latt Kongeveien og gårds-veiene lede oss. Det har vært en reise i rommet, om ikke akkurat verdensrommet. La oss nå gjøre enreise i tiden.
Vi finner ikke noen gård med navnet Nordseter i dokumentene fra middelalderen (1000-1500), derimotkan vi finne gården Mylskerud på dette stedet, oppkalt etter bekken Mylska, som senere ble hetende Kastellbekken og som nå i sin helhet er lagt i rør. I mer moderne tid støter vi på navnet i formen "Mølskerud", men fra 1700-tallet heter gården Nordseter.
Gårdene her oppe på Nordstrandsplatået ble neppe ryddet før etter vikingtiden, dvs. etter år 1000. Sannsynligvis har det vært én stor gård i området fra Ekeberg til Ljan, kanskje under navnet Hellerud,som så er blitt stykket opp i Lambertseter, Hellerud, Mylskerud, Tungebråten, Munkerud og VestreSæter. Et tegn på dette er, som vi alt har nevnt, at navnet Hellerud ikke bare blir brukt om gården rettøst her, men også om Vestre Sæter.
La oss begynne med å ta en titt på listen over dem som har eid Nordseter ned gjennom tidene (trans-parent). Som vi ser, er det en ganske imponerende lang liste fra 1200-tallet til i dag. De første ca. 450år er det bare to eiere: Kirken og kronen. Men fra 1679, altså de siste 320 år, har vi i alt 38 navn pålisten. Vi kunne ha gjort den enda lenger, for i perioder var gården delt på flere eiere. Det kan være hensiktsmessig å dele hele tidsrommet i disse periodene:
1. ca. 1200 - 1536 Kirkegodstiden
2. 1536 - 1679 Krongodstiden
3. 1679 - 1800 Byborgerskapets tid
4. 1800 - 1915 Brukerselveiet
5. 1915 - 1979 Redusert gårdsdrift og villabebyggelse
1. Kirkegodstiden 1200-1536. De aller fleste gårdene i Aker ble eid av kirkelige institusjoner i senmiddelmiddelalderen. Bøndene var leilendinger, som betalte landskyld til eieren, eller "jorddrotten", som vi ofte sier. I vårt område ble Munkerud ble eid av Hovedøyklosteret, Tungebråten i alle fall delvisav domkapitlet, dvs. et kollegium av prester ved domkirken. Vestre Sæter ble eid av Klemenskirken og Nordseter altså av bispestolen. Bare Hellerud ble eid av bønder.
Denne godsdannelsen er en lang prosess, der kirken og Hovedøyklosteret gradvis ervervet gårdpartersom betaling for brudd på kristenretten, for å lese sjelemesser for avdøde, for underhold i alderdommen osv. Noe er også gitt som gaver av konger og stormenn. At Nordseter var eid av bispestolen, ser av en jordebok som biskop Øystein i Oslo i 1390-årene satte opp over alt kirkelig gods i bispedømmet, den såkalte Rødeboken.
Likevel var det sannsynligvis ikke store utbytte å få av Nordseter i senmiddelalderen. Etter den store manndauen, svartedauen, i 1350, regner man nemlig med at alle gårdene på Nordstrandsplatået lå øde,og det var først tre hundre år senere at vi kan regne med fast bosetning igjen.
2. Krongodstiden 1536-1679. Ved reformasjonen i 1536 tilfalt alt gods som tilhørte kirkelige institu-sjoner, kronen, eller staten om vi vil. Kildene oppgir at Nordseter, eller Mylskerud som gården fremdeles het, ble brukt av skolemesteren i Oslo, dvs. rektor ved Katedralskolen.
Den første skriftlige beretning fra allmannaveien over Nordstrandsplatået - altså det som senere ble kalt Kongeveien - som er bevart, finnes i biskop Jens Nilssøns beskrivelse av en visitasreise i Østfold og Båhuslen, som han foretok i 1597. Her forteller han fra hjemreisen om hvordan han red opp fra Ljabruog passerer to ødegårder ved navn Seter. Dette er sannsynligvis Tungebråten, som vi vet gjerne ble kalt Seter, og Nordseter. Og på denne tiden var dette sannsynligvis fremdeles ødegårder i bokstaveligforstand, dvs. gårder uten fast bosetning. Vi vet at gårdene gjerne ble leid ut til Christiania-borgere,som hadde husdyrene sine gående på beite her, drev vedhugst i skogen osv. Vi har altså nettopp å gjøre med det vi kalle seterdrift. Slik kan seternavnet ha kommet opp, og det knyttes til svært mange avgårdene på Nordstrand. Når vi senere, dvs. på 1700-tallet, støter på navnet Nordseter for første gang i kildene, er det naturlig at vi spør oss selv om det fantes et Syd-Seter eller Søndre Seter. Og når vi vetat en av gårdene ble kalt Vestre Sæter, vil vi logisk nok spørre etter et Østre Seter. Og faktisk var detsånn at vi f.eks. på gamle kart kan finne nettopp disse navnene, Søndre Seter om Tungebråten og Østre Seter om Lambertseter.
Men betegnelsen "ødegård" brukes også etter at disse gårdene fikk fast bosetning ved midten av 1600-tallet. Alle gårdene på Nordstrand, så nær som Munkerud, var ødegårder. Denne betegnelsen ble nåledd i et klassifikasjonssystem, hvor en ødegård var en kvart "fullgård". Munkerud var en halvgård, dvs.at den bare svarte halvparten av den skatt som fullgårder som Skøyen eller Østensjø måtte ut med. Frampå 1700-tallet ser vi at Nordseter haler innpå, og faktisk kan måle seg med Munkerud når det gjelder jordveien. Når Munkerud likevel blir ansett for å være hakket bedre, har det sannsynligvis å gjøre medat Munkerud hadde kvern og sag i Ljanselva.
3. Borgerskapets tid 1679-1800. 1600-årene representerer en kraftig vekst i statens maktutfoldelse,ikke minst etter innføringen av eneveldet i 1660. Stadige kriger hadde ført til en tyngende statsgjeld,og utbyggingen av statsforvaltningen krevde store omkostninger. Enevoldskongene var da også ikonstant pengenød. Dette er bakgrunnen for salg av krongods i flere omganger. Gårdene påNordstrand ble i likhet med mange andre på kongens hånd solgt, ikke til bønder i første omgang,men til velhavende byborgere og embetsmenn.
Den første privatmann som eide Nordseter, var også den fremste mann i Norge på denne tiden,nemlig stattholderen, dvs. kongens stedfortreder, Ulrik Fredrik Gyldenløve.Ulrik Fredrik Gyldenløve.
Han var også kongens halvbror, så det var en virkelig fornem person. Men vi skal ikke ha noenillusjoner om at han virkelig har bodd her. Han kjøpte gården, sammen med mange andre, det sisteåret av det siste Norges-oppholdet hans, og han solgte den bare tre år senere. Blant det jordegodsethan eide i denne korte tiden, var f.eks. Søndre Skøien, som var langt mer verdifull.
I det hele tatt er hyppige eierskifter karakteristisk for denne tiden, som vi har sett. Det å kjøpe en gårdvar den mest vanlige måten å plassere penger på. Faktisk eksisterte det ikke banker i vårt land før på1800-tallet. Derfor har det også vært vanlig å anta at eierne av Nordseter ikke var brukere, dvs. bosattepå gården og sysselsatt mer eller mindre direkte med gårdsdriften. Men vi skal ikke være så skråsikrepå at dette er den hele og fulle sannhet. Det er mye som er uutforsket i gårdens historie. Hva som skjulerseg bak navnene vet vi fremdeles lite om. Det skal godt gjøres å gjenta Rudolf Lindboes bedrift med å grave fram en ny praktfull, frodig skikkelse som Jomfru Anderson, men man kan aldri vite.
Finn Erhard Johannessen begynner sin Nordstrands-bok med en beretning om en grensetvist i 1713 mellom "bonden på Mølskerud", dvs. Nordseter, Hans Thomæsen og han som var bruker på Ekeberg.Hvis vi nå ser på listen over eiere, vil vi finne at eieren på denne tiden var Peder Pedersøn Müller, menat han allerede året etter, altså 1714, ble avløst av Hans Thommassøn, som var gift med Peder Pedersøns datter, Birgitte Müller.
Hvem var Peder Pedersøn Müller? Vi har en liste fra 1713 over 17 personer med den beste skatteevnen Christiania. Her figurerer Peder Pedersøn helt på toppen sammen med tre andre. Det virker noepåfallende at en mann i dette sosiale sjiktet skulle gifte bort sin datter til en bonde. Vi befinner oss trossalt i standssamfunnets tid, da samfunnets ulike sosiale lag var bestemt gjennom formelle regler. IMüllerfamiliens slektsbok er da også Hans Thommassøn (Røer) betegnet som "kjøpmann". Dettebekreftes av en anførsel i Aker pantebok for 1717, der Hans Thomassen omtales som "borger oginnvåner i Christiania". På den annen side synes det sannsynlig at han og fru Birgitte faktisk har boddpå gården.Den grensetvisten Johannessen omtaler, tyder på det, og vi har også i forarbeidene til en matrikkel av1723 en oversikt over Akergårder der oppsitterne også er eiere. Her er Mølskerud med. HansThommassøn var på dette tidspunkt død (han døde i 1720), men enken satt med gården. Tjue år senere finner vi datteren Karen (Røer) som eier og ytterligere 24 år senere sønnen Christen. Vi må konstatere at den gjeldende læren om skillet mellom brukere og eiere ikke er så sikker likevel.
4. Brukerselveiets tid 1800-1915. Den første bonden på Nordseter som eide gården, var Gunder Mørk,som kjøpte den i 1800. Fra året etter har vi den første fullstendige folketellingen i Norge. Vi vet derfor navnet på alle som bodde på Nordseter gårds grunn på dette tidspunkt, både gårdeieren og hans familie, tjenestefolk og husmenn. Vi ser at Nordseter livnærte i alt 10 familier med til sammen 53 personer, flere enn noen annen gård på Nordstrand. På de 7 gårdene Nordseter, Hellerud, Munkerud, Vestre Sæter, Tungebråten, Ljabru og Nedre Ljan bodde det i alt 157 personer fordelt på 28 husholdninger.
Med de driftsformer man hadde den gang og det nokså skrinne jordsmonnet vi har her på Nordstrandsplatået, er det grunn til å tro at det ikke var livsgrunnlag for flere mennesker. Ved tellingen i 1865 er befolkningen mer enn fordoblet, men økningen på Nordseter er likevel relativt beskjeden. Selvom Kastellet ble utskilt som eget bruk allerede i 1784, er det i denne tellingen tatt med under Nordseter.Vi vet ikke grunnen til dette. Kastellet må opprinnelig ha vært en husmannsplass som etter hvert fikk utvidet sin dyrkingsjord så mye at den kunne greie seg som selvstendig bruk. Sannsynligvis med fiske i Bunnefjorden som en viktig attåtnæring. Vi må anta at det også ligger et vesentlig nyryddingsarbeid bak når plassene Kullebunnen, Bernhus og Holtet blir frasolgt i det første tiåret av 1800-tallet (de to første i 1806, Holtet i 1809). Holtet blir senere igjen delt i to bruk. Ellers var det en rekke husmannsplasserunder Nordseter som aldri oppnådde en slik status, Jarnøy nevner ni, hvorav flere går igjen i somveinavn, stasjonsnavn eller på andre måter: Utsikten, Stenhammer (jf. Stenhammerveien), Sørli og Seterhøy (Seterhøybakken, Sæterhøyveien).
Gunder Mørks sønn Johan, som overtok ved farens død i 1823, overtar i 1838 Tyslevseter etter Johannes Carlsen Schøyen, som i bytte får Nordseter. Hva som ligger bak denne transaksjonen, vet vi ingentingom. Det er en av Nordseter-forskningens ennå uløste oppgaver. Men det viderefører i alle fall tradisjonen med hyppige eierskifter, selv om de to generasjoner Mørk satt med gården lenger enn noen annen familie siden Krongodstiden, dvs. 1679. I 1851 kjøpte Niels Holmsen Haraldstad Nordseter og gjennom hans sønnedatter Anna Augusta, som gifter seg med Anton Emil Nyquist, eier fra 1881 (BLF: Han kjøper gården som var hennes særeie i 1885), vi har til slutt en viss stabilitet. Anton Emil og Anna Augusta Nyquist lever på Nordseter til de dør, han i 1926 og hun i 1930, men gårdsarealet ble vesentlig begrenset, særlig etter at det meste av gårdens areal ble solgt til A/S Nordstrandshøiden i 1915, et aksjeselskap eid av familien. På samme måte som Aktieselskapet Kastellets Eiere stod dette selskapet for utparsellering i stor stil. Likevel foregikk det faktisk gårdsdrift her helt fram til 1979, hele 30 år etter at Oslo kommune hadde kjøpt det som var igjen av innmark og utmark (1949, selve gårdsanlegget i 1953). Uthusene ble revet etter at gårdsdriften ble avviklet, men heldigvis står resten av tunet igjen, og det skal vi være takknemlige for.
Copyright: foto er merket og all bruk må forespørres BLF.
Tekst kan man bruke med kildeangivelse: www.eikaberg.org
Til side Historier
