Novelle Farmors hus

Av Beate Winther

Det er mandag og første dag i vinterferien, en frisk februarmorgen en gang midt i forrige århundre. Tre småjenter danser nedover Ostadalsveien på Røa, to små foran og en litt større tyve meter bak. Alle har ransler på ryggen som svinger fram og tilbake mens de løper. Ranslene inneholder nattkjole, underbukseskift og tannbørste. I Vivis ligger det i tillegg sytøy og noen skolebøker, i Ninas tre bibliotekbøker uten ett eneste fargebilde, og Beate har med seg glansbildealbumet og dukken sin, Lille-Beate. De tre Næsse-jentene er på vei til farmor på den andre siden av byen. 

Vel nede på Huseby stasjon må de vente enda 10 minutter før den brune trikken langsomt kommer til syne over broen over Vækerøveien. De to minste løper helt først i vogna og retter nesa ut mot trikkeskinnene. Vivi utfører sitt storesøsteransvar og kjøper billetter, før hun veslevoksent setter seg ytterst på et av de røde skinnsetene.

Et kvarter senere siger trikkesettet inn på Nationaltheatret stasjon. Neste etappe går på små jenteføtter langs Studenterlunden, for deretter å krysse Karl Johans gate, hvor Banana split-paradiset «Studenten» lokker. «Stopp, tuller, vent!» roper storesøster Vivi forskrekket, «pass dere for trafikken, dere må vente på grønt lys – tullerrrrr!!!» 
Ferden ned «Stripa» går i et forrykende tempo, bare avbrutt av et og annet bråstopp foran et fristende butikkvindu, før det lille jentefølget svinger inn på Stortorvet. Der venter et kjent og kjært syn: den brune og lysegule Ljabrutrikken, som skal frakte dem opp til Ekebergåsen og helt til farmor.

Trikketuren østover fører forbi Tollposten, hvor farfar arbeider, før det karakteristiske vognsettet peker snuten mot himmelen for å sno seg oppover mot Ekeberg-flatene. Ved Jomfrubråten kan jentene begynne å speide ut av venstre vindu. Står farmor i stuevinduet og vinker? Jo, som alltid står hun der og fekter med sine brede farmorarmer de tre sønnedøtrene velkommen til Farmors hus. Ingen av den store, vide verdens skapninger er henne mer velkomne!

På Holtet stasjon stormer de tre jentene av trikken – de to små foran og den litt større like bak – så ranslene danser bortover Marienlundveien, inn gjennom smijernsporten til nr. 6 B. Ut fra kjøkkenvinduet i andre etasje stikker farmors hode, og hennes varme farmorstemme roper: «Hallo, tuller, her har de nøkla!» sier hun og kaster nøkleknippet ut på den grå singelen.Jentene stormer opp den brede svingtrappen til annen etasje, hvor farmor står i døråpningen og tar alle tre i sin brede favn; inne fra leiligheten siver velkjente farmordufter – nymalt kaffe, hjemmebakt brød, store, C-vitaminrike appelsiner og Sunlight-såpe. Bli med inn, da vel! 

Rett inn til venstre ligger finstuen. Den tunge salongen er kledd i en slags rødmønstret fløyelsbrokade og er fryktelig fin. Over salongen henger et maleri av en kjedelig foss i en gedigen rikmannsramme. Da er det enorme bildet innerst i høyre hjørne noe ganske annet! Innenfor den brede, svarte rammen sitter det en gruppe skumle, mørke menn med noen rare luer på hodet og skuler strengt ut i rommet. «De er jøder,» sier farmor, uten at det sier jentene noe særlig. Men skummelt, det er bildet. 
Salongbordet i blankpolert, lys eik er sentrum for megen fryd og nytelse. Her serveres det bløtkake med jordbærpynt og Mor Monsen og krumkaker og sandkaker med krem og syltetøy. Alle herlighetene finner veien til glupske pikemager via blankpussede sølvskjeer med kronemønster. Kaffen serveres i farmors blomstrete porselenskopper, men sansen for slik drikke ligger langt fram i tiden. Da er iskald Solo, fylt opp til randen i farmors tynne, fine seltersglass, noe ganske annet.

I finstuen står farmorhusets store mirakel: et stort mahognybrunt TV-apparat! Farmor har egen kino hjemme! Fjernsynet har hun anskaffet måneder før den første prøvesendingen i 1960. Så ofte de kan setter jentene seg andektig foran det magiske møbelet og stirrer forhekset mot prøvebildet – de tålmodig svømmende akvariefiskene. Senere, når fjernsynssendingene er kommet i gang, vil jubelen ingen ende ta. Tenk, kino hjemme!

I hjørnet bak farmors hyppig benyttede syskrin ligger bunken med fargerike blader. Fiinbeck og Fia, kaptein Vom og frue, Dagobert og Knoll og Tott går ned på høykant. Dette er nemlig ikke hverdagskost, for hjemme på Røa vokter mor Erna strengt over småjentenes kulturelle oppdragelse.
Om natten blir finstuen omgjort til barneværelse. Vivi, den eldste og lengste, får sove i sofaen, mens farmor rer opp til de to små i lenestoler som er satt mot hverandre. Når nattemørket senker seg over stua, og det blafrer trolsk i de hvite stuegardinene, våkner jødene på maleriet over sofaen til liv. Da er ikke minstejenta glad: Disse jødene, hvorfor er de så skumle? Kan de bli levende, tro? Men når morgensolen titter inn og vekker de små, har alle skumle jøder gått og lagt seg. 

Det er ingen tvil, farmor må være veldig rik, for hun har telefon – et stort, beksvart apparat som står i spisestuen og ringer når noen slår nummer 68 61 12. Her inne står også farmors lyslakkerte Hellström-piano; flott å se på, men veldig tungt å spille på for de to yngste, som sliter med sine første «Perler fra Barokken». 

Hos farmor er det ofte dekket til fest: Julaftener med spennende farmorpakker etter ribbe med sprøstekt svor og riskrem med rød saus. Kakebord med sandkaker, berlinerkranser, krumkaker, sirupsnipper, serinakaker, kokosmakroner, Mor Monsen ... Farmors spesialitet er kjød i mørket. Alt kjøtt er stekt i meierismør, alle sauser er laget med meierismør, alle kakesorter bakt med meierismør. For godt skal det være! Og godt, det er meierismør! Det er derfor ikke til å unngå at småjentenes underbuksestrikker strammer litt ekstra etter hvert farmorbesøk.

På omvisningen i farmors gemakker har vi nå kommet til de to aller helligste: stedet for slumrende sovehjerter, og stedet for sulte mager. På soveværelset opptar møblementet nesten all plassen: En svær dobbeltseng i lindegrønt med hodegjerde i kremgult troner midt i rommet. Oppi senga store, luftige dundyner og rikelig med store, myke puter, alt i skinnende Blenda-hvitt sengetøy med sirlig broderte monogrammer. Farfars stripete pyjamas under den ene hodeputen, farmors smågris-rosa nattkjole, «queen size», under den andre. 

Farmors seng er et salig paradis for de tre farmorjentene: Så snart de hører det smekke i entrédøren etter farfar som skal på jobb, kravler de fram fra finstuen og tasser inn i senga til farmor. Den søvnige kroppen hennes tar imot dem som en stor, lun brøddeig full av myke smilehull. Så åpner hun sine store farmorarmer, grynter godmodig og ber tynt, nesten i søvne: «Nå må de sove litt til, da tuller!» Men sove er det siste småjentene vil. Den største lister seg inn og henter bunken med ukeblader Mens den gamle får seg noen få kvarters søvn til, lar de de tre små seg oppsluke av ukepressens drømmeverden.

Ellers rommer soveværelset store skatter. Langs den ene veggen står klesskapet, også det i lindegrønt. Der er det mye å kle seg ut i, tenk bare på hattene! Og rødrevstolaen! Den sorte persianerkåpen er også gjev – det endelige beviset på at farmor er rik. Kåpen draperes på beste vis rundt smale pikeskuldre, selv om den holder dobbel damestandard og femdobbel småjente.

Men det er den grønnmalte kommoden som er selve skattkammeret for små jåledamer! Oppå står smykkeskrinet med gullnåler og perlehalsbånd, og håndspeil og hårbørste i sølv, noe Beate er svært glad i. Hun liker godt speil, yngstejenta.
I øverste kommodeskuff ligger skarlagensrøde leppestifter med «gull»-hylser, neglelakk, både blank (for begravelser) og skarlagensrød (for damefest), og puddereskene! Høye pappbokser med lokk som går helt ned. Når det tette lokket åpnes, stiger en sky av gyllenbrunt pudder ut i rommet. Oppå ligger bomullsdotten som farmor pudrer seg med. Videre finner de hårnett, krølltang, hårnåler, selskapsvanter og hvite blondelommetørklær med brodert monogram. Etter en omgang med farmors kommode er de nå sikre på at de alle tre er blitt like fine som de nydelige filmstjernene de ser på kinoen.

I andre skuff ligger farmors undertøy prydelig sammenbrettet: silkeunderbukser, trøyer, BH-er, hofteholdere og korsett, alt i smågris-rosa, foruten fornuftige, bæsjebrune strømper, pent sammenrullet side om side.
Nederste skuff er komplett uinteressant: Her ligger farfars grå og brune sokker, sokkeholderne, underbukser, både de lange og de korte, og dusinvis med nystrøkne, rutete herrelommetørklær!

Dusjrommet ligger i kjelleren, så vaskeservanten på soveværelset er viktig: Sunlight-såpe i såpekoppen. Tannkrus på glasshyllen over speilet, og Siko tannpasta. Farfars barbersaker. Her vaskes små og store både her og både der, i full «offentlighet».
Men farmors tid som murmeldyr varer heldigvis ikke i all evighet. Etter litt kos og moro blant dundyner og barnebarn, stiger hennes store, men kvikke legeme som en rosa åpenbaring opp av senga. Kort etter hører jentene at kaffekverna går. Snart blander duften av nykvernet kaffe seg med andre kjente frokostlyder, og jentene er rede til å benke seg i farmors aller helligste, kjøkkenet, hvor alt som godt er befinner seg. Som sengen er det i soverommet, er det store, trehvite, farfarsnekrede kjøkkenbordet kjøkkenets viktigste møbel. På den rødrutete duken dekkes det med servise i himmelblått. Inntil veggen en snekret langbenk, hvor småjentene kryper opp i full forventning. Rødrutete sitteputer er gode å hvile pikeromper mot.

På bordet setter farmor store, lekre egg, enda det bare er mandag! Og leverpostei og fleskepølse, servelat og tomater, stikkelsbærsyltetøy og honning. Farmors hjemmebakte brød og, selvfølgelig: meierismøret. Alltid meierismør. Alltid hjemmebakt brød. Helmelk med fløteklatt på toppen, i store, glassklare melkeflasker med metallkork, innkjøpt hos damen i melkebutikken. Nypresset appelsinjuice fra plettfrie appelsiner. Og nå er de tre jentene godt rustet til å dra på tokt rundt i farmors nabolag!

Og jentene vet godt hvor de skal gå. Ved siden av melkebutikken ligger et glassmagasin som også selger leketøy – hoppetau, baller, dukker, glansbilder, perler og bokstaver, fargestifter og spill. Rett over gaten ligger Bekkelaget skole – en svær murbygning full av ukjente unger, ukjente lærere, ukjent liv. Men bakom det høye gjerdet har Bekkelaget skole sin egen skolehage! De dyrker mat på skolen, det gjør de ikke på Huseby! Gjennom sprinklene i gjerdet ser jentene de grønne tustene som stikker opp av jorda, og de vet utmerket hva som skjuler seg nede i den svarte jorda. Her, i fremmede omgivelser, langt fra hjemlig overlærer og frøken og mamma, får småjentene nytt mot. Den modigste (det er neppe den eldste, men heller ikke den yngste) svipper over gjerdet og rapper med seg et knippe av de lange, oransje: NAM! Også så sunt – helt i farmors ånd ...

Borte i Kongsveien ligger apoteket, der man kan få kjøpt sunt godteri! Muselort og Karoxin og Bergensk Brystbalsam: hostesaft som smaker av deilig lakris (host host!), men også gørre saker, som Norgesplaster, borvann og vaselin.
Ved siden av apoteket ligger bokhandelen, men der går farmor aldri – hennes litteraturinteresse ser ut til å stoppe ved hennes husmorbibel «Lev livet lettere» samt den kulørte ukepresse 

I banken derimot er farmor på hjemmebane. Farmor er jo rik: Hun har egen bankboks som jentene får være med på å åpne! På vei bort til banken fniser jentene mer enn vanlig. Lite aner farmor at de har festet en stor lapp bakpå persianerkåpa hennes, der de har skrevet «Jeg heter Jayne Maynsfield». 

I bakken opp til Jacobsens kolonial er det slikkeributikk med himmelske fristelser: Lakris i kilometerlange baner. Bruspulver! Geléfrukter og spesialsjokolader og sebrakarameller og Fox og Nox og Sweetmint – verdens beste sjokkrosa tyggis. Og fotballkjærligheter – karamell eller lakris eller frukt; grønn, gul eller rød. Penger til godterier? Det kan de takke farfar for, som i all hemmelighet tar fram den svarte, slitte lærpungen og rister ut noen kobberdangler til de gode småjentene sine. 

Og er lysten på langtur der, setter jentene av gårde til Ekebergsletta med lommene fulle av tørre brødskalker for å mate geiter og ender på gården til Edvin Thorsen. Og for å speide etter Bekkelagsgutter i slyngelalderen, før farmors forlokkende middagsklokker ringer i det fjerne.

Midt på Holtet, i den hvite funkisbygningen, ligger Soria Moria Slott: Nordstrand kino. Der jobber farmor og farfar! Farmor sitter i kassa og selger kinobillettene! Respektert av de voksne, fryktet av strøkets rampunger, som med skrekk i stemmen omtaler henne som «den sinna damen på kino'n». De tre småjentene nærmest fråtser i filmer! Tenk å få gå på kino hver dag i hele vinterferien, og det til og med helt gratis! Og så får de komme inn først av alle; de strener som tre viktigpetriner forbi den lange kinokøen av imponerte småslyngler, stormløper ned i salen og dumper ned på de gjeveste plassene, midt på første benk, hvor de lar seg oppsluke av Doris Day og Rock Hudson, Lassie og Hoppalong Cassidy der oppe på det store, hvite lerretet. Etterpå får de bli med opp i maskinrommet og besøke maskinisten. Eller tøyse litt med den unge, kjekke sjokoladegutten, før de tusler hjemover til farfar og nok en natt på sammensatte lenestoler, men med farmors fjærlette dundyner tullet rundt de små kroppene. 

Spør et hvilket som helst barnebarn hvordan farmoren er, og du vil få like mange svar som det er barnebarn. Men én fellesnevner vil du finne: farmor blir beskrevet etter hvordan det er å være sammen med henne. Dette med hvem man er, det er nå fælt så voksent, det. Akkurat denne farmoren, hun elsket sine tre barnebarn av hele sitt store hjerte. Og hun hadde evnen til å få dem til å føle seg elsket! Og det er jo det det hele dreier seg om, ikke sant?
(Denne novellen har BLF fått oversendt. Vi synes det er fint at vi får med litt av selvopplevd historie fra strøket. Vi sender en takk til Beate Winter).

Copyright: foto er merket og all bruk må forespørres BLF.
Tekst kan man bruke med kildeangivelse: www.eikaberg.org