Om Lambertseter

 

Lambertseter – historiske glimt, et kåseri av Ivar Sekne

Fire konger eide Lambertseter, i tur og orden. Men de kom aldri på besøk, hverken Kristian III, Fredrik II, Kristian Kvart eller Fredrik III. De visste nok heller ikke hvor eiendommen lå. Den var nemlig krongods, erobret fra Hovedøya kloster som en del av Reformasjonen. Plassen het Seter og hadde vært kirkegods i kanskje et par hundre år.

Når plassen ble ryddet vet ingen. Kanskje startet den som et seterbruk for en av de større gårdene i nærheten en gang i tidlig middelalder, kanskje var det et selvstendig bruk.

Mot slutten av 1600-tallet begynte folk å kalle gården for Lambertseter. Og hvem var så Lambert som betydde så mye at han ga gården navn? Jo, han var en av Kronens oppsittere i første halvdel av 1600-tallet. Det er stort sett alt vi vet om ham, men navnet tyder på ... at han var innvandrer.

Kjøp og salg

Fredrik III, som innførte eneveldet, var nedsyltet i gjeld og ganske utarmet av kriger, så han solgte Seter og en rekke andre Akergårder, en gang på 1660-tallet. De som kjøpte, var rike Kristianiaborgere, stort sett for å plassere kapital. Dermed var karusellen i gang. Lamb. ble kjøpt og solgt og kjøpt og solgt osv.. Bare unntaksvis bodde eierne her selv, og de var stort sett driftige.

Hovedbygningen fra 1825, Lambertseters eldste hus, forteller at gården var blitt stor og ganske staselig. Eiendommen var på ca 2000 mål og eieren ble kalt ”proprietær”, og det ble ryddet stadig flere husmannsplasser utover på 1800-tallet, som var en grotid for Lambertseter.

Jørgensen, ny tid

Vi hopper frem til 1918, da skipsreder Mathias Jørgensen fra Grimstad kjøpte Lambertseter for 450 000 kroner. I dag får man ikke en gang en hybelleilighet her oppe for den summen.

Med Jørgensen tok Lambertseter steget inn i en ny tid. Byggepresset i Aker kommune var ganske stort, fordi Kristiania var begynt å bli vel trang, så den ene Aker-gården etter den andre ble omskapt til villastrøk. Jørgensen ville utparsellere en del av eiendommen til boligtometer og småhusbebyggelse. Han klekket ut et enkelt forslag til reguleringsplan med brønn på tomta og utedo. Men Aker kommune sa nei. De syntes det ble for enkelt.

Kringkasting

Men så skjer det noe i 1927. Den nye teknologien banker på. Kringkastingsselskapet — det senere NRK — vil kjøpe en bit av eiendommen. Den ligger jo så høyt og fritt! De er på jakt etter nettopp et slikt sted til to 150 m høye radiomaster og en kringkastingsstasjon. Like før han døde rakk Jørgensen å se Nord-Europas sterkeste kortbølgesender reise seg rett nedenfor denne bygningen. Lambertseter var blitt et high-tech-område.

Ekebergbanen

Men så kom Ekebergbanen på banen, så å si. De så potensialet og kjøpte eiendommen i 1932 for å bruke den til boligbygging. De hadde penger til å investere i infrastruktur og utarbeide en langt mer avansert bebyggelsesplan. Aker sa ja, og planen ble stadfestet av departementet i 1938. Ja, det var statsministeren selv, Johan Nygaardsvold, som undertegnet dokumentet, fordi han også var arbeidsminister.

Krig og brakker

Dermed var boligbyggingen i gang, men bare i ytterkanten av eiendommen, i Radarveien, mot Nordstrand. Så kom krigen, og i stedet for småhus, ble det bygget brakker, nemlig en gjennomgangsleir for Wehrmacht rett nord for Lambertseterveien.

Vel, freden kom, og mange var hjemløse etter evakuering fra Finnmark. det var akutt bolignød, og her lå det en fullt ferdig brakkeby. Mange av brakkene ble derfor nødboliger. Her fikk f.eks. folk fra de utbrente områdene i Finnmark flytte inn for 24 kroner måneden.

Bolignød

Men Lambertseter var fortsatt bondegård, og Ekebergbanen ville fortsatt gjerne ha småhus på L. Men det fikk de ikke lov til, for bolignøden var nå blitt så stor at alle gamle planer måtte kullkastes. Boligbyggingen hadde stanset helt opp under krigen og det var flere sterke reportasjer i pressen om husville familier.

Nå må det bygges tettere, sa kommunen. Oslos folketall hadde økt med 23 000 bare fra 1945 til 46, og nesten 10 000 sto på Leiegårdskontorets lister. OBOS, som var kommunens byggende organ, hadde alene 4000 hussøkende medlemmer.

Oslo var blitt for trang. Den var som en kokende kjele, og Lambertseter lå lagelig til, klar til å ta av for trykket. Man kan virkelig si at drabantbyen presset seg frem.

Private byggelag og OBOS

Dette var bakteppet for at Ekebergbanen på slutten av 40-tallet begynte å feste bort tomter langs Østerliveien til private byggelag, særlig med basis i funksjonærforeninger, som ville bygge blokker og trippet etter å komme i gang. Samtidig la Oslo kommune rammene for en omfattende boligbygging i hele det gamle Aker, som ble innlemmet i Oslo 1. jan. 1948. OBOS hadde selv foreslått å bygge boliger på Lambertseter og deretter fått løfte om å feste over halve Lambertseter. Og hvordan kunne kommunen love det? Jo, fordi de hadde overtatt aksjemajoriteten i Ekebergbanen! Smart, spør du meg.

Ideen om drabantbyer

I generalplanen av 1950 for den nye storkommunen Oslo ble ideen om det vi nå kaller drabantbyer lansert for første gang. De skulle bl.a. ligge rundt Østensjøvannet, og Lambertseter skulle bli den første. Husbanken var etablert, og det var en forutsetning for å gjøre noe med bolignøden. Uten Husbank, neppe noen drabantby.

Rinnan og drabantbyideen

Den var allerede i ferd med å gro frem på tegnebrettet til arkitekt Frode Rinnan og hans kolleger, som OBOS hadde engasjert. Rinnan, også kalt drabantbyen Lambertseters far, var sterkt påvirket av engelske byplanideer om ”new towns”, og særlig planen fra 1943 for utvidelsen av London. Lambertseter-planen var en norsk variant av ”new town”-konseptet og viste hvordan man kunne bygge boliger konsentrert på jomfruelig mark, i en viss avstand fra storbyen, og legge inn forutsetninger om skoler, barnehager, butikker og annen service og en liten dash industri.

Erik Rolfsens rolle

Mens han planla Lambertseter pendlet han mellom Norge, England og Skottland for å hente inspirasjon og høste erfaringer. Han samarbeidet tett med reguleringssjefen i Oslo, Erik Rolfsen, som oppholdt seg i London under krigen og var påvirket av de samme ideene. Begge var også påvirket av den svenske drabantbymodellen.

Rinnans Lambertseterplan fra 1950 dannet grunnlaget for de drabantbyene som skulle komme senere.

Bystyredebatt

Formannskapet godkjente festekontrakten med OBOS samme år, og da Bystyret fikks saken til referat, ble det ble en ganske opphetet debatt. Borgerlige sto mot sosialister om hvem som skulle få lov til å bygge på Lambertseter. De borgerlige ville nemlig slippe til private byggelag på Lambertseter Sør, der OBOS var lovet å få bygge alene.

Konkurranseutsetting, ville vi vel kalt det i dag. Men flertallet, som besto av Arbeiderpartiet, NKP og Venstre sørget for at OBOS ble den nye kongen på Lambertseter.

Øivind Asak var den første

Mens OBOS planla og bystyret debatterte, begynte de private blokkene å reise seg i Østerliveien. Det var nesten som om drabantbyen listet seg opp til Lambertseter i romjula 1950, ganske frossen, liten og beskjeden. For 29. desember sto nemlig den aller første blokka ferdig til innflytting i Østerliveien 56. Nylandsfunksjonærenes boliglag var byggherre, og den første som flyttet inn var formannen selv, Øivind Asak. Han forteller at det var rim på innsiden av alle veggene i leiligheten, for strømmen var ikke blitt satt på i julehelga.

Utover vinteren og våren 1951 begynte folk å flytte inn i blokkene i Østerliveien, som de private byggelagene sto bak.

Marmorberget og ”grautbyen”

Fra sommeren 1952 flyttet folk inn i Marmorberget borettslag og kom til en blanding av bondegård og Norges største byggeplass. De betalte innskudd på mellom 3000 og 7000 kroner for leilighetene, og det var såpass mye at mange ble gjeldsslaver. Så ble da også Lambertseter i begynnelsen kalt ”grautbyen” på folkemunne, fordi folk som bodde her oppe ikke hadde råd til å spise annet enn graut til hverdags!

Smeltedigel

Utover på 50-tallet gikk det en jevn strøm av mennesker opp hit. De var stort sett mellom 26 og 40 år og ca. 70 prosent tilhørte arbeiderklassen. Utdanningsmessig lå de på et Oslo-gjennomsnitt. Svært mange kom fra Vika, Gamlebyen, Grünerløkka, men også fra bydeler som f. eks. Bolteløkka, der jeg og min familie bodde til vi kom opp hit i 1954. Lambertseter ble som et Oslo i miniatyr, en slags smeltedigel.

Himmeriket og gummistøvler

De første drabantbybeboerne kom ofte fra små, trange og gammeldagse leiligheter og ofte ganske forurenset luft i bykjernen. Så kom de opp til lyset, til frisk luft, og moderne og ganske romslige leiligheter, ja mange syntes det var det rene himmerike. De var entusiastiske og klar for Den Store Dugnaden. Og gjett om den trengtes! Gummistøvler var det viktigste fottøyet på Lambertseter den gang.

Manglene

Drabantbyen manglet det meste: Butikker, skole, kirke, forsamlingslokale og telefonlinjer. Ofte var det kø utenfor de få telefonkioskene. Bussforbindelsen til byen var også elendig. Men endelig, i 1957, kom Lambertseterbanen, og året etter kom Kjøpesenteret, Oslos første og Norges andre. En meget moderne bygget skole kom i 1953. Samme høst som den første ordinære dagligvarebutikken, og i 1955 fikk vi en enkel trekirke. Lambertseter var i det hele tatt blitt symbolet på det moderne, og det var sikkert også grunnen til at det var her mange av opptakene til filmen ”Støv på hjernen” — en farse om 50-tallets mennesker — ble gjort. En liten lokalhistorisk begivenhet.

18 000 mennesker

På det meste, omkring 1960, bodde det 18 000 mennesker her oppe. Da var Lambertseter skole en av Norges største, og den rant da også over, blant annet ble det drevet undervisning i dette huset.

Men vi fikk flere skoler og barnehager og i 1973 fikk vi bydelsutvalg. I 1988 en egen bydelsadministrasjon. Og mange av dem som flyttet hit på 50-tallet, er blitt boende. Nå bor det ca. 10 000 mennesker her oppe.

Beregning av parkeringsplasser

Knapt noen bydel i Oslo har flere pensjonister enn Lambertseter. Og de fleste beboerne har egen bil. Da planleggerne skulle beregne antall parkeringsplasser her oppe, trodde de at tok kraftig i da de la opp til én bil pr. 7. leilighet, fordi de regnet med at en del yrkessjåfører ville flytte opp dit, har Frode Rinnan fortalt.

Historisk sus

Sjelden har vel Frode Rinnan tatt så feil. Men det får vi tilgi ham. Han var ikke bare Holmenkollbakkens og Frognerbadets far. Han var også Lambertseters far. Han sørget også for at Lambertseter Gård ble tatt vare på og gitt til lokalbefolkningen som grendehus i 1958.

 

Copyright: foto er merket og all bruk må forespørres BLF.

Tekst kan man bruke med kildeangivelse: www.eikaberg.org