Krig og fred i Holtet Haveby

Utdrag av foredrag av holdt av BLF medlem Arild Bølstad

Min farmor jobbet ved Oslo Sjøtollsted i 20- og 30 årene. Gjennom sitt medlemsskap i fagforeningen fikk hun anledning til å kjøpe seg leilighet i Holtet Haveby. En enorm endring fra en trangbodd kaserne på Grønland, til paradisiske tilstander på Bekkelagshøgda. Hun må ha slitt noe ganske grassat med de økonomiske forpliktelsene. Men hun klarte det. Og det er bakgrunnen for at jeg fikk vokse opp i Havebyen som en av de priviligerte på 40- og 50-tallet. Som andre gutter fant vi på mye rart, noe på grensen av det tillatte, men det meste lå innenfor det som var akseptert. Det jeg skal fortelle om i kveld er opplevelser og minner fra den tiden.

Men før jeg gjør det, skal jeg med noen få stikkord komme inn på bakgrunnen for at Havebyen ble etablert. Det kan jo være greitt å kjenne litt til arenaen. Dere som er vel bevandret i historien, får lukke ørene et par minutter.

Jeg har hentet mine opplysninger fra Michael Hopstocks artikkel "Holtet Haveby" "En rød bydel". Og rød var den, i hvert fall de første årene. I dag må vel hele fargeskalaen tas i bruk kan jeg tenke meg. Men tilbake til begynnelsen. Det var formannen i Oslo Faglige samorganisasjon, Edward Mørk, som tok opp saken til behandling. På representantskapsmøtet 12. April 1920 ble Fagforeningenes kooperative Bolig og byggeselskap dannet. I 1923 ble det avholdt arkitektkonkurranse, som arkitekten Jacob Christie Kielland vant. Og i årene fram til 1930 vokste Havebyen fram. I utgangspunktet var det kun fagforeningsmedlemmer som fikk anledning til å flytte inn. Dette prinsippet måtte man fravike ganske snart, da det viste seg at leilighetene ikke var så enkle å omsette. Men blant urinnbyggerne bekjente nok de fleste seg til venstresiden i politikken. På den tiden Havebyen ble bygget foregikk det heftige diskusjoner om boligstandard. Rombehov, størrelse, bad/ikke bad var oppe til debatt. I et innlegg i debatten uttalte arkitekt Øvergaard følgende. Jeg siterer: "-- men i virkeligheten er der faa arbeiderfamilier som bebor mer enn 2 rom. Det tredje staar på stas med palme på sort søyle og plysjmøbler. " Sitat slutt. Den samme arkitekten hadde også synspunkter på arbeidsfolks behov for bad. Sitat: "- - og det er høist tvilsomt om bad bør installeres i en arbeiderbolig. Det fordyrer og komplicerer bygget i en betydelig grad, og erfaringer andet steds fra synes å vise at arbeiderstanden ikke effektivt utnytter et bad. Hvor rensligheten er levende, der greier man seg like godt med en rummelig avskjæring." Sitat slutt. Det var altså ymse synspunkter. Nå blei det jo bad, og både to- og treromsleiligheter. Og ikke nok med det. Eneboliger kunne det også bli ei råd med for fordringsfulle arbeidsfolk!
Kjøkkenet var i utgangspunktet stort, og det reddet manges behov for soveplass. I toromsleilighetene ble dette rommet ofte delt i to. På den måten oppstod hallen. I min familie okkuperte søstrene mine soverommet mens undertegnede sov som en stein i hallen. Foreldrene mine sov på sovesofa i stua. Og vi bada. Hver fredag, i hvert fall, ble det fyrt opp i den store kobberkjelen på badet. Og da bada alle fem etter tur. Uten problemer. Og reine ble vi også. Det var godt å ha bad, selv om vi delte det med familien i 2. etasje. Og hver familie hadde eget vannklosett i kjelleren. En stor framgang fra leilighetene nede i byen, der plaskedo eller bøttedo i trappa var tilbudet.

Den opprinnelige bebyggelsen bestod av 36 firemannsboliger beliggende i Erlandstuveien, Smedstusvingen, Høgdefaret, Ekebergveien og Samvirkeveien., 16 tomannsboliger i Samvirkeveien og Einerveien, og 4 eneboliger i Fredveien.

Men det var altså opplevelser og minner fra oppveksten jeg skulle snakke om.

Vi var en samling jevnaldrende gutter født noen få år før krigen og hjemmehørende i Havebyen.
Vi lekte sammen, gikk sammen på folkeskolen, dreiv idrett sammen, ble speidere sammen og fant på mye artig sammen. Hans Ivar i Erlandstuveien 2, Kjeld Ole i nr 1, Reidar i nr 6, Egil i Høgdefaret 10 og undertegnede i Samvirkeveien 1 dannet en viss kjerne.
Vi vokste opp i en tid preget av store endringer i samfunnet. Fra arbeidsløshet i 30 åra, til 5 års krigstilstand og deretter oppbyggingstid med jobb til alle. Også på den tiden vi bodde der, lå Holtet Haveby som en rød flekk midt i det etablerte villastrøket, bebodd av familier fra alle samfunnslag, med en viss overvekt mot venstresiden. Spesielt i årene like etter krigen var det nok kommunister og sosialdemokrater som var toneangivende. Vi mener å huske at enkelte av fruene i det etablerte villastrøket ikke fant det hensiktsmessig å ferdes på veiene i Havebyen, og ikke under noen omstendighet i Samvirkeveien. Vi var ikke særlig plaget av det. På den annen side sjenerte vi oss ikke særlig for å oppsøke deres områder. Store eplehager og pene døtre på vår egen alder var spennende mål.
"Hjørnet" var alltid utgangspunktet for fritidsaktivitetene. Det var der vi samlet oss. Og "hjørnet" var krysset Samvirkeveien/Erlandstuveien/Smedstusvingen.

Vi var ikke store kroppene under krigen, men noen minner har vi. Vi kan ikke huske at vi hadde det vanskelig på noen måte. At foreldrene våre sleit for det daglige er jo en kjensgjerning, men det var vi lykkelig uvitende om. Vi fikk mat i magen og klær på kroppen, samtidig som vi opplevde mye spennende.

Vi hadde streng ordre om ikke å snakke med tyskerne. Men vi visste at de hadde sukkertøy. "Haben Sie Bon-Bon " var således den første tyske setningen vi lærte. Store, hvite sukkertøy pakket inn i cellofan huskes med glede selv i dag. Ikke så rart det. Vi var jo ikke akkurat foret opp på snop i den tiden. En og annen tvilsom krisesjokolade ble oss til del av og til. Den grynete konsistensen kombinert med kunstig søtstoff, der sjokoladeovertrekket var fullstendig fraværende ga oss ikke den store smaksopplevelsen. Vår fraternisering med fienden på dette planet var nok kjent av foreldrene våre, men ble aldri påtalt.

Bekkelaget skole var rekvirert av tyskerne. Undervisningen foregikk derfor i Ekebergbanens generaldirektørbolig på Holtet. Som førsteklassinger kan ikke gutta huske at forholdene var spesielt provisoriske. Det var liksom slik det var på skolen. Men Svenskesuppa huskes meget godt. Den gjorde godt i magre guttekropper. I ettertid er det pussig å tenke tilbake på at ingen av elevene så på dette som et foringstiltak i en meget vanskelig tid. At svenskene sendte suppe til oss var helt naturlig.

Tyskerne annekterte tidlig garasjeanlegget i Smedstusvingen. De bygde brakke til soldatene i "Lilleskauen", der blokkene ligger i dag. Våpenverkstedet befant seg i øvre enden av garasjeanlegget inn mot Ballsletta, mens et lite hus for dekking av de mer intime behov soldatene måtte ha var plassert inn mot Erlandstuveien 6. Hyggelig naboskap!

Hyppige flyalarmer førte til at Havebyens beboere ble godt kjent i kjellerområdene. Bryggerhusene ga nok best beskyttelse, og det var der man oppholdt seg når de allierte fant det opportunt å hjemsøke våre områder. Luftvernartilleriet på Sletta var alltid aktivt ved slike anledninger. At tilværelsen i Havebyen således ble oppfattet som noe livlig i krigsårene er ikke å overdrive. I Erlandstuveien 1 delte familiene Løken og Otterstad bryggerhuset. Det hendte at granatsplinter satt i husveggene etter slike angrep, og ved en anledning fant Otterstad dovinduet knust og to splinter i doveggen. Det var bra ingen "måtte" akkurat da.

Mange hadde husdyr. Kaniner, høns og gris var vanlig. Hunder og andre kjæledyr var det mindre av. Bak garasjeanlegget hadde Hans Ivars far bygget grisehus. Her holdt familiens gris til, mens den mesket seg med alt familiemedlemmene kunne skrape sammen av skyller og middagsrester. Tyskerne gjennomførte vaktrunder i garasjeområdet og man skulle kanskje tro at grisen var trygg i slike omgivelser. Nå var det jo ikke noe godt forhold mellom okkupantene og beboerne i Havebyen . Snarere tvert om. Johansen fant det derfor hensiktsmessig å gjennomføre hyppige inspeksjoner i grisehuset, slik at han kunne være sikker på at julematen var tilstede og i fin form. Under en slik inspeksjon en mørk vinterkveld, ble vaktsoldaten fra Wehrmacht oppmerksom på noe uro i området. Han fikk ikke umiddelbart svar på sitt anrop og løsnet en rekke skudd. Verken gris eller far ble truffet, men grisehuset ble noe ventilert! Det ble svinesteik til jul det året. Den skyteglade naboen ble ikke invitert inn til en smak og mottok heller ingen julehilsen fra familien.

Hans Ivars far var en pasjonert piperøyker. Han dyrket sin egen tobakk i likhet med alle andre som hadde en liten jordlapp. Nå var det ikke fritt for at ubudne gjester kunne forsyne seg av annen manns eiendom i de tider. Tobakk var ettertraktet vare. Johansen passet derfor ekstra godt på plantene sine, spesielt i september/oktober før innhøsting skulle finne sted. En sein høstkveld hørte han støy fra hagen og stormet ut for å gripe skurken. Han manøvrerte imidlertid en smule feil i mørket, snublet over en havebenk og landet midt i tobakken. I mellomtiden kom plommetyven seg velberget over gjerdet og forsvant i nattemørket.

B-såpa var egentlig til velsignelse for oss. Produktet egnet seg utmerket til å kritte opp streker til paradis og alle typer ballspill som vi bedrev i gata. Samvirkeveien passet godt til disse aktivitetene. At såpa ikke egnet seg særlig til vask, affiserte oss ikke. Mødrene delte nok ikke vår oppfatning på dette området.

Selv om vi ikke hadde så mange år på baken under krigen, så ble vi ofte utstyrt med rasjoneringskort og nett for å handle hos Fru Andersen. En dag var Kjeld Ole på vei hjem med nettet fullt av brød og melk. I Samvirkeveien hadde en svær schæfer tilhold. Kjeld Ole gjorde seg så liten han kunne og listet seg litt engstelig forbi på den andre siden av gata. Hunden nøyde seg med å bjeffe litt, før den la seg til ro innenfor gjerdet. Han var så opptatt av hunden, at han først ikke registrerte den personen som kom gående mot ham på fortauet. Det var en tysk offiser, i full uniform, med høy lue, uniformsjakke med masse distinksjoner, ridebukser og sorte blankpussede støvler. Kjeld Ole hadde klar beskjed hjemmefra om å holde seg lengst mulig unna alle tyskere. Hadde han vært forberedt, ville han ha valgt å krysse gata for å unngå tyskeren. Nå kunne han bare klemme seg inntil gjerdet i håp om ikke å bli sett. Det gikk bra. Offiseren spaserte forbi, men da reagerte hunden momentant. Den hoppet over gjerdet, samtidig som den gjødde og glefset med alt den hadde av krefter mot den forhatte. Tyskeren trakk pistolen og fyrte av flere skudd mot hunden, hvoretter han rolig puttet våpenet i hylsteret og spaserte videre. Hunden ble ikke truffet, men forsvant bak huset med et par byks, merkbart spakere. Kjeld Ole løp så fort han kunne hjem til tryggheten i Erlandstuveien.
I ettertid har vi kommet fram til at hunden sikkert var lært opp til å reagere negativt på tyske uniformer.

Og så kom freden. Noen hadde radio gjemt unna på de utroligste steder. Og den 7 mai 1945 var mange av beboerne i Havebyen samlet rundt radioene for å lytte til Toralf Øksenvad fra London. Og den 8. mai rev familien Brustad og de fleste andre familiene med stor glede ned blendingsgardinene Seinere på kvelden ble gardinene brent på et felles bål. Det var uforglemmelige dager!

Alle gikk fredsmarsjen. Som 7-8 åringer hadde vi vel ikke helt oversikt over hva vi var med på, men det var stas allikevel. Representanter for Hjemmefronten i vårt distrikt deltok i sine "uniformer", eplenikkers og vindjakker med armbind. Flere var bevæpnet med Stengun. Spennende! Marsjen ble arrangert langs Ekebergveien, fra Smedstua til Kastellet brannstasjon og tilbake til Smedstua. Det var langt nok for de minste. Gutta holdt ut og fikk merket etter fullført marsj.

Det tok tid før ordinære matforsyninger ble etablert. Alle husker rasjoneringskortene som en naturlig del av hverdagen. Når vi skulle handle melk og brød, stod Fru Andersen klar med saksa og klipte merker av rasjoneringskortene. Men etter hvert økte leveransene og allerede jula 45 fikk Reidar en banan! Han likte den ikke, til stor skuffelse for de øvrige familiemedlemmene. Corned beef i svære bokser, kvarte fløteflasker med lysbrun kapsel, alminnelig brød og frøloff med meierismør og jordbærsyltetøy huskes med glede.

Og midt oppe i alt dette var vi skoleelever.
Etter å ha gått det første skoleåret i Ekebergbanens generaldirektørbolig, ble vi flyttet over til Bekkelaget skole, der vi gikk de neste 6 årene. Det var 4 paralleller, jentene i A- og B-., mens gutta ble plassert i C- og D-klassene. De fleste fra Ekeberg, Simensbråten, Havebyen og Lambertseter fikk tilhold i C-klassen. Reidar var litt uheldig etter vår oppfatning da han ble plassert i D-klassen, sammen med ukjente fløtegutter fra de mer prominente strøk av sognet.

I 4. klasse fikk vi vår første mannlige lærer. Han var nyutdannet og het Jørgensen. Vi lurer på om han ikke var nygift også. Han kysset i hvert fall kona mens vi så på. Pinlig for oss 10-åringer! Men så begynte alvoret. I 5. klasse fikk vi Kyvig som klasseforstander. Vi var litt skeptiske til Kyvig, som var kjent for å være en skikkelig tøffing som slo ned på alle tilløp til uro. At skoleledelsen så på enkelte elementer i klassen som potensielle bråkmakere skal vi ikke se bort fra. Kyvig som klasseforstander kunne derfor være et fornuftig valg. På den annen side fikk elevene i D-klassen også sitt å stri med. Her ble Rugtvedt klasseforstander. Diktaturet var en realitet! Det var få tilløp til uregelmessigheter. Og var det noen som prøvde seg, så ble vedkommende umiddelbart avstraffet. Lærerne behersket et omfattende repertoar hva refs angikk, fra den milde pekefingeren med matchende stemmeleie, til skikkelige utbrudd der en viss fysisk aktivitet inngikk. Og i tillegg til dette kunne de groveste forseelsene føre til skriftlig melding til hjemmet. Vi oppfattet lærernes reaksjoner som stort sett rettferdige. Melding hjem var imidlertid ikke særlig populært. Da ble vi jo dobbelt straffet. Som man har forstått holdt lærerne oss i stramme tøyler, samtidig som de banket kunnskap inn i alle gutter som led av læringsvegring. En viss suksess må de ha hatt, da vi kvalifiserte oss for videre skolegang etter eksamen i 7. klasse.

Vi utfoldet oss i skolegården. Vi hoppet bukk og lekte sisten. Det hendte også at vi hoppet tau sammen med jentene. Vi hadde nok litt blandede følelser når vi hoppet tau. Det var jo en jentegreie. På den annen side var det morsomt, samtidig som vi hadde et visst behov for å kjekke oss litt.

Når vi hoppet bukk, tok vi fart i uværsskuret og hoppet fra sementkanten. Bukken flyttet seg 1 fot for hver runde. Deltagelsen skrumpet inn etter hvert som avstanden til bukken økte. Vinneren fikk anerkjennelse i gutteflokken.

At vi også deltok i en og annen slåsskamp hører med i bildet. Ved tilløp til slåsskamp dannet elevene en ring rundt de potensielle kamphanene, samtidig som de heiet på sine favoritter. En liten krangel kunne således utvikle seg til en saftig boksekamp. Man var jo ikke feig! De fleste tilløpene ble imidlertid stoppet av lærerne før de fikk utviklet seg. Jeg tenker ikke med spesiell glede på min deltagelse i denne aktiviteten. Det hadde gått an å vært litt smartere!

Alle fikk servert Oslofrokost hver dag i matsalen. Knekkebrød med geitost var populært. Harde skonrokker passet ikke så godt i gommer der tannfellingen hadde redusert tyggemulighetene. Til måltidet hørte også brødskiver med ost. Og alle måtte drikke melk! Måltidet ble avsluttet med eple, appelsin eller gulrot. Et viktig vitamintilskudd for barn i oppveksten. Når vi tenker på hva dagens skolebarn dytter i seg av skolebrød, chips, cola og søtsaker, så kunne det kanskje være en tanke å innføre en lignende ordning for disse?
Tore som bodde i Samvirkeveien 7, har ikke bare behagelige minner om skolefrokosten. Han forteller: "Kl. åtte møtte vi fram til skolefrokost i matsalen. Etter en del uro, fant alle plassene sine. Og med dagens vakthavende lærer som forsanger, måtte alle synge: "I Jesu navn går vi til bords." Og deretter kunne man innta måltidet. Først skulle maten tygges grundig. 32 tygg per munnfull. Og når maten var spist opp kunne vi drikke melken. En dag var jeg veldig tørst og lurte meg til en slurk før all maten var spist opp. Dette ble selvfølgelig sett av vakthavende lærer Rugtvedt. Jeg fikk en salig kjeft, med påfølgende formaning om hvor forkastelig min oppførsel var".
Forholdsvis streng disiplin!

Etter skoletid var det mye å foreta seg. Vi lekte, dreiv idrett, var speidere, også skulle vi ha gjort lekser. Det må innrømmes at leksene ikke ble prioritert. Men mammaene passet godt på, så noe ble da gjort.

Som 10-12 åring var det fotball alt dreide seg om i sommerhalvåret. Vi spilte jo organisert i aldersbestemte klasser. På grus! En kamp hver 14. dag og trening en gang i uka. I tillegg spilte vi løkkefotball hver eneste dag, så sant vi ikke måtte delta i andre unyttige sysler. Entusiasmen var enorm, innsatsen likeså. Vi hadde imidlertid et problem.. En av gutta hadde fotball, førkrigs og det bar den preg av. Den fikk mer og mer lefsepreg og tålte sjelden mer enn ca en halv times innbitt innsats før den tok kvelden. Problemet ble imidlertid løst. Min far var sjømann og han kunne sy! Han registrerte problemet vårt, og sydde en fotball av seilduk til oss. Til blære brukte vi en sykkelslange! Ballen er rund sier alle som har greie på fotball. Vår var ikke det!

Vår løkke var akkurat slik ei løkke skal være. Sterk helling mot naboens frukthage. Dekket av gress, noen oppstikkende runde steiner her og der. Einer og bjerk dannet naturlige mål. Bjerkene led ingen overlast så vidt vi kan huske. Einerne derimot fikk et noe ribbet utseende etter hvert.

Det kan fastslås at banen og ballen sto i stil til hverandre. Vi spilte vegg med bjerkelegger og steiner. Tunneler ble slått og krossballer mottatt med stor suffisanse. Og vi scoret mål, mange mål! Av og til kunne terrengets og ballens struktur påvirke ballbanen i samme retning, slik at en ball med retning mot det høyre hjørnet plutselig kunne endre seg å føre til en strålende scoring i motsatt hjørne. Vår keeper fikk trenet opp reaksjonsevnen sin og vi andre kunne bare beundre naturkreftene. At ballen ufrivillig havnet i naboens frukthave hørte med. Glassepler smakte bedre enn XL1. Vi gjorde det meste, men på hodet fikk vi liten praksis. Det hadde sin bakgrunn i at sykkelslangens ventil kunne føre til omfattende sårskader på sarte pannebrasker.

Vi hadde en fantastisk tid. Men store fotballspillere ble vi aldri.

I BSK var det et godt bandymiljø. Sportsplassen ble sprøytet hver vinter og her ble det kjempet mange slag. Vi spilte på småguttelaget. Istrening ble det smått med før de obligatoriske kampene tok til. Det må innrømmes at flere gikk mer på overlæret enn på skøytejernet. Vi var imidlertid mestre med kølla. Det hadde bakgrunn i at vi spilte bandy på hjørnet hver høst før det ble is på Sportsplassen. Av utstyr kan nevnes en sliten tennisball uten bust og noen utrangerte køller. Køllene var et kapittel for seg. Samtlige var viklet med isolasjonsband i metervis. Noen var til og med beslått med skobespar. Slitasjen var jo enorm mot det ujevne og ru underlaget. Jeg var heldig, som hadde arvet to spaserstokker etter farmor. Disse brukte jeg en hel sesong i mangel av en brukbar kølle.
På den tiden ble obligatoriske kamper spilt uten vant. Disse ble først tatt i bruk i 1956. På hjørnet hadde vi imidlertid alltid spilt med vant. Fortauskanter, hagegjerder og Brustads tørrmur gjorde tjenesten. Vi møtte godt rustet til den nye tid!

Speiderbevegelsen hadde gode kår på Bekkelagshøgda, også i Holtet Haveby pussig nok. Her skulle man kanskje tro at det lå mer til rette for medlemskap i Framfylkingen eller Kommunistisk ungdom. Men det var speidere vi ble, som 11-åringer, i 3. Bekkelaget tropp, i Nordstrand krets av Norsk speidergutt-forbund.
Alle organisasjoner er avhengige av å ha gode ledere for å oppnå suksess. Vi hadde Erik Bjørn Johannessen som troppsleder. Erik hadde store kunnskaper. Han hadde "18-merkern" hvis vi ikke husker feil. Vi syntes det var stort! At han brukte det meste av sin fritid som organisator og pådriver var helt naturlig syntes vi på den tiden. Det er nok først i de seinere årene vi er blitt klar over hvilken innsats han gjorde, og hva det har betydd for oss.

De eldre gutta dro oss ofte ut på turer i marka. Og det var Østmarka og Enebakk som ble vårt område. Overnattingsturer i pinsen og bededagshelgen var obligatorisk. Jeg husker godt den første overnattingsturen jeg fikk være med på som 11-åring:
Først en lang sykkeltur utover Enebakkveien til Fjell. Og deretter på dårlig grusvei forbi den gamle revefarmen før sykkelturen endte ved demningen i søndre enden av Svartoren. Jeg hadde voksensykkel satt sammen av ulike merker, Crescent, Diamant og DBS. Det var solid kvalitet i alle ledd. På den annen side var ikke sykkelen spesielt lettrådd. Gir var en fjern drøm. Jeg kan innrømme i ettertid at jeg var skikkelig sår i baken og dønn sliten etter å ha vrikka meg gjennom halve Enebakk.. De større gutta lot ikke til å være merket av strabasene. Det var jo her turen egentlig begynte! Og det var også her det ble klart at kommunikasjonen på forhånd ikke hadde vært god nok. Jeg hadde ikke oppfattet at vi også skulle gå! Jeg var således utstyrt med hjemmesydde sykkeltasker, mens de andre gutta hadde førkrigs ryggsekker med meget lavt tyngdepunkt. Kjell var imidlertid både snill og sterk. Han festet sykkelsekkene i en taustomp, og lempet dem over skuldrene i tillegg til sin egen sekk. Jeg slapp med å bære min egen sovepose og pyramideteltet med jordslag. Etter en lang og slitsom tur i svært ulendt terreng kom vi fram til en odde i vannet. Vi slo leir der og teltet ble satt opp i ei grop, der terrenget var ganske plant. (Odden ble for øvrig 3. Bekkelagets faste leirplass i flere år fremover. ) Det ble gjort opp bål, der turproviant ble varmet opp.
I løpet av natten blåste det opp, og etter noen timer begynte det å regne. Alle våknet av vinden som tok tak i teltet vårt. Vi forsikret hverandre om at teltplasseringen var godt gjennomtenkt. Vinden fikk jo lite tak ned i gropa. Beroliget minnet vi hverandre om at hvis vi bare kunne unngå å berøre teltduken, så ville vi våkne neste morgen tørre og uthvilte. Døsige sovnet vi på nytt. Mens vi sov, økte regnet på. Å betegne det som skybrudd var kanskje å ta litt for hardt i, men ikke langt fra sannheten. Vi våknet av at løse gjenstander fløt rundt inne i teltet og når vi kjente godt etter, var det som om granbarsenga også hadde lagt ut på seiltur. Alt var drivende vått, soveposer, klær og gutter. Det var ingen uenighet om at vi bare hadde å pakke sammen raskest mulig og begi oss hjem. Etter den turen husket vi alltid på å drenere rundt teltet, noe som var særlig viktig på den tiden da telt med bunn var luksus.
Man skulle kanskje tro at lysten til å dyrke teltlivets gleder skulle forsvinne etter denne opplevelsen. Pussig nok husker jeg turen med stor glede. Men det var godt å komme hjem til mamma!

Flere speidertropper hadde egne hytter i marka. Vi i 3. Bekkelaget hadde ikke det. Men vi var aktive turgjengere og overnattet ofte under åpen himmel. Gapahuk med bål foran åpningen var også en løsning når minusgradene kom krypende utover høsten. Vi syntes nok vi var ganske barske, men tilværelsen var ikke like behagelig alltid, der vi lå fullt påkledde og hakket tenner i våre Ajungilakk vattsoveposer. Tidlig på 50-tallet var vi derfor på utkikk etter et mer permanent krypinn. En helg la vi turen om Søndre Skytten, der flere hytter kunne være brukbare til vårt formål. På den tiden var sagbruket, stallen og 3 hytter forholdsvis intakte. To av hyttene var nokså gamle og forfalne og stammet fra den tiden stedet ble drevet som husmannsplass under Losby bruk. Den tredje derimot var ei plankehytte av nyere dato, antagelig satt opp som losji for de som jobbet på saga. Sagbruket ble for øvrig nedlagt i 1947. Vi ønsket å disponere plankehytta, og etter en kort inspeksjon fant vi ut at den passet godt til vårt formål. Vi tok kontakt med Losby bruk og hadde snart papirer på egen hytte! De primitive overnattingene var historie! Vi følte oss nesten som eiere!
I årene som fulgte ble hytta flittig benyttet av speidere i alle aldre. Som utgangspunkt for framstøt mot de fjerne områder av marka, hadde den en ideell beliggenhet.

Ellers benyttet vi Brannfjell mye. Om vinteren ble troppskonkurransen på ski arrangert i Dødsløypa. Deltagerne ble delt inn i aldersklasser. Traseen var den samme for alle. Arve og Tor hadde slalomski og var suverene i sine klasser. Et år vant jeg min klasse knepent. Årsaken var at jeg hadde svært dårlig svingteknikk og bare måtte la det stå til. Med til historien hører også at jeg brakk begge skia etter målpassering, da jeg ikke klarte å stoppe før jeg kjørte ned i den langsgående grøfta helt i bunnen av bakken. Sport og Farve fikk oppdraget med å spleise flisene og pappa Bølstad måtte ta utgiftene. Ikke spesielt populært i de tider, men det glei over.

Som 14-15 åringer hadde vi jo erfart at det ikke var tilstrekkelig med innsmigrende preik. Invitasjon til Hopalong Cassidy på 5-ern, på Nordstrand kino, med påfølgende cola på Funkis var et minimum, og selv da var vi ikke garantert å få følge den utpekte hjem etter ettermiddagens eksesser.

Alle gutta hadde sykkel. Kvaliteten var litt ymse, men det gikk rundt. Gir var luksus. Da Bjørn fikk ny sykkel med ballongdekker og 2 gir, var misunnelsen unison. Litt seinere fikk Reidar også ny sykkel, Diamant med gir, Sturmy Archer nav og mye nikkel! Vi andre var stumme, men kom til hektene etter noen uker.

I mars smeltet snøen. Små bekker i Smedstusvingen fikk virkelysten fram i oss. Vi bygde demninger, svære byggverk som kunne romme flere hundre liter vann og sørpe. "Damlukene" ble gjerne åpnet når fedrene passerte på vei hjem fra Ekebergparken om ettermiddagene. Det hendte de ble innhentet av vannmassene. Ganske artig! Ikke fikk vi kjeft heller.

Når veiene var snøbare, hoppet jentene tau. Vi gutta kasta på stikka! Egentlig gjorde vi jo ikke det. Vi kasta på strek, med femøringer. Flere av gutta hadde femøringer fra før århundreskiftet. Disse ble pusset blanke og bare benyttet til å kaste med. Men alt var gangbart, fra Oscar 2, via krigsvaluta i jern, til kobber og sølv med Haakon 7. Kasteteknikken varierte. Vi kasta av og til med noen fra Gamlebyen. De praktiserte "byslengen", en slepen teknikk der underarmen ble ført i en bue ut fra kroppen før mynten ble kastet. Håpløst etter vår oppfatning. Vi holdt mynten mellom pekefinger og tommeltott, mens vi svingte armen loddrett bakover, for deretter å gjennomføre en myk og kontrollert bevegelse framover, før mynten forlot hånda i en elegant bue og landet stort sett i nærheten av streken. Alle kunne delta, men en viss startkapital måtte forevises. Når alle hadde kastet, var det mulig å "lappe". Han som lå lengst vekk fra streken kunne kaste til han fikk en bedre plassering. Og slik kunne vi holde på til alle var blakke. Og da skulle det "risles". Vinneren samlet alle myntene i begge hendene, "rislet" godt og ropte "kron", samtidig som mynthaugen ble sluppet på bakken. Alt som havnet på "kron" ble plukket opp av vinneren, mens resten ble "rislet opp av nr. 2. Og slik fortsatte det til alt var rettferdig fordelt i ikke helt reine bukselommer.
Det kunne av og til være opp mot 40 kr i potten. Da var faren for ran overhengende. De som lå best an måtte derfor passe godt på i tilfelle noen skulle finne på å skrike "Potteran". Hvis det skjedde var det bare å snu seg mot ranerne å slå fra seg så godt en kunne. Men det hendte at overmakta blei for stor. Da kunne det gå dager før vi hadde tilstrekkelig kapital til å møte nye utfordringer på gamblingområdet.

Alt som smalt var artig. Av en hul nøkkel, en taustump, en spiker som passet i nøkkelen og en eske fyrstikker, lå forholdene godt til rette for noen skikkelige smell. Nøkkelen og spikeren ble festet i hver ende av tauet. Deretter ble en passelig ladning med svovel helt ned i nøkkelhullet etterfulgt av spikeren. Og da var det bare å finne seg en passelig murvegg. Og for noen smell vi fikk til! Jo større nøkler, jo større smell! I forsøkene på å oppnå dagens smell, var det nok slik at vi ladet litt i overkant av og til. Da hendte det ofte at nøkkelen revnet, mens ulike fragmenter plystret forbi ørene våre. Det gikk bra, utrolig nok! Flere familier ble hjemsøkt av akutt nøkkelmangel i år fremover!

Det var frukttrær i alle hagene i Havebyen og avkastningen var vanligvis god. Hver høst ble det syltet, saftet og hermetisert, samtidig som de beste eplene og pærene ble lagret i kjølige kjellerboder. Og vi kunne spise så mye egenprodusert vare vi bare kunne ønske oss. Vi må allikevel innrømme at den forbudte frukten smakte best. I en hage i Jomfrubråtveien var det spesielt gode Gravensteinepler. Eieren var oppmerksom på faren for ubudne gjester og hadde montert et avansert alarmanlegg i treet, bestående av kubjeller. Vi tok det som en utfordring. Befaring på dagtid, ble etterfulgt av besøk på kveldstid. Vi fylte opp eplenikkersen og ringte med bjellene når vi gikk. Deretter stod vi og ventet ute på veien til vi så eieren kom stormende ut for å gripe synderne. Vi vant! Ikke noe å skryte av, men det var ganske spennende.

Radio var populært. Eldre søsken hørte på Radio Luxembourg. Vi var mer opptatt av "Paul Temple og Gregorysaken" og reportasjene fra De olympiske vinterleker i 1952. Men det var først og fremst fenomenet radio som opptok oss. Hvordan radioprogrammer kunne omdannes til radiobølger og bre seg over store områder, var vanskelig å begripe.Det kunne hende at slapp opp for aktiviteter i nærområdet. Da tok vi gjerne trikken til byen. Først Osebergskipet fra Ekebergparken til Jomfrubråten og deretter en noe nyere doning videre. Vi hadde gjerne en fast rute i byen. Først til Folketeaterpassasjen der vi stor utenfor Schlagerforlagets vinduer for å få et glimt av Pete Brown. Han var trommeslager og mørk i huden. Deretter la vi turen innom Steen og Strøm, der vi kjørte rulletrapper. Da vi blei kasta ut der løp vi ned til Sjøfartsbygningen hvor vi kjørte paternosterheisene både over loftet og ned i kjelleren. Og hvis vi hadde penger ble ettermiddagen avsluttet med et glass saft på automatbaren på hjørnet av Akersgata og Karl Johan.

Om kveldene leste vi alt vi kunne komme over bortsett fra lekser. Guttebøker, magasiner og tegneserier ble slukt med ustoppelig appetitt.
Flygerhelten, Major James Bigglesworth, D.S.O:, D.F.C, eller blant venner Biggles`, opplevelser stod øverst på ønskelista. Ikke så rart det, like etter krigen. Vi var pumpet fulle av propaganda. Det var jo flygerne med sine Spitfirefly som vant krigen. At flere nordmenn hadde vært flygere i RAF under krigen forsterket inntrykket.

Detektivmagasinet gikk på omgang og ble lest i filler. Politifullmektig Knut Gribb og betjentene Harald Brede og Finn Jerven holdt oss ofte våkne til langt på natt, der vi lå og leste med lommelykt under dyna. Uimotståelig.

Men rosina i pølsa var "Spøk og spenning", et tegneseriehefte som inneholdt fortellinger i godt samsvar med tittelen. Vi var med "Prins Valiant" på tokt til Amerika og red med "Roy Rogers" over Prærien. Deretter satte vi oss i bilen til "Radiopatruljen" og befridde Amerikas storbyer for mafiaveldet. Og så ventet Amasonas dampende jungel i kompaniskap med "Jungle Jim" Men det beste av alt var å få være med "Ming Fu" og vennene hans på halsbrekkende eventyr. Ming Fu løste alle problemer på en særdeles elegant måte og han hadde alltid en aforisme som inneholdt gode råd i ulike vanskelige situasjoner. Noen har fortsatt gyldighet:

· "Fremgang er frukten av arbeid. Ta stein for stein og du flytter fjell"
· "Hvis det regner mat fra himmelen, må du åpne munnen"
· "Smør deg inn med honning og du blir jaget av sultne hunder"
· "En tung pengepung er en bløt hodepute"
· "En hånd som åpnes i barmhjertighet er mer verd enn tusen som foldes
i bønn"
· "Vil du frem i verden min sønn, så dukk"

 

Copyright: foto er merket og all bruk må forespørres BLF.

Tekst kan man bruke med kildeangivelse: www.eikaberg.org

 

Er det noe rart det ble folk av oss? Takk for at dere hørte på meg!