Anne Brannfjell - "signekonenes dronning".
Foredrag holdt av Berit Øiseth Bakken på BLFs møte 21. januar 1999
***************************************************************************Tenk dere langt tilbake i tid - året er 1841.
En 25 års gammel bondejente fra Vardal kommer til storbyen Christiania for første gang. Hun har fått arbeid hos en velstående familie i byen.
Hun er spent, veldig spent på hva som vil møte henne der.
Med seg har hun sine eiendeler, arbeidstøy, pentøy, ferdaskrin med mat for den lange reisen, tørkede urter til ulik bruk, som hun har samlet i sommer, sist, men ikke minst mange formaninger fra sin mor Marte, om alle storbyens farer.
Lite ante den unge Anne at hun noen tiår senere skulle bli Christianias,
ja, landets mest kjente signekone eller kloke kone, med navnet Anne Brannfjell på folkemunne.
Brannfjellnavnet fikk hun, fordi hun i mange år av sitt voksne liv bodde på husmannsplassen Ekeberglien som lå under Brannfjell på Ekeberg.
Hva vet vi egentlig om denne merkelig kvinnens liv, og de sosiale forhold omkring henne?
*
Hennes egentlige navn var Anne-Marie Andersdatter. Hun ble født 19. april 1815 på Vardal (ved Gjøvik) og var datter av Anders Didriksen og Marte Olsdatter, som var husfolk på Sæter ved Mustad. Man antar at hun kom til Kristiania ca. 1841.
Plansje.1 Fødselsattest
Plansje 2 Tegning av Sæter gård (Link til side med Oscars tegning)
Det har vært skrevet en del om henne, av professor Olav Bø i Norges kulturhistorie bind 5, Haakon B. Nielson i Byoriginaler, Odd Nordland i Street of the wise Women, mag.avh. til Inge Torstenson. Også Sven-Erik Hallgren har skrevet om henne i noen artikler i "Kontakten"(lokalhist.)
Men opplysningene har hittil vært sprikende og mangelfulle eller uriktige med henblikk på hennes eget liv. Bergliot Grue er kanskje den som først og fremst har lagt meget arbeid i å undersøke de faktiske forhold knyttet til hennes eget liv, i Riksarkivet og i kirkebøker. Som hennes tippoldebarn, har jeg selv hatt noen få bilder, 1 originalattest og noen tegninger av hennes barnebarn Oscar Øiseth.
Jeg vil ikveld fortelle det vi vet sikkert om henne, og jeg vil trekke frem stoff som ikke så lett lar seg verifisere, og endelig har jeg valgt å gi noen personlige kommentarer. Mye av det vi vet om henne bygger på muntlige overføringer, og kan derfor ikke etterprøves. Hun etterlater seg ikke noe skriftlig materiale.
*
Men først skal vi dvele noe ved forholdene i landet slik de var da Anne kom til verden i 1815 og slik de var hele hennes liv. Norge var ett av de fattigste land i Europa, og som en følge av det, var den sosiale situasjon så ulik dagens velferdssamfunn som overhodet mulig.
Fra 1860 årene og frem til 1910 foregår den største folkevand-ringen noensinne Norge. Det var en stor vekst i befolkningen, og bygdene kunne ikke brødfø alle. Folk strømmet fra landsbygda inn til Christiania og de andre industribyene for å få arbeid. Og hva møtte dem her? Jo, fabrikkpiper som spydde ut kullos og røyk, en smog som lå som en klam hånd over Christiania store deler av året. Tilstrømningen av folk førte også til en trangbod-dhet som vi i dag ikke kan forestille oss, sykelighet og fattig-dom, elendige sanitære forhold og koleraepedimier, særlig på byens østkant var forholdene forferdelige. Sykeligheten hos barn var stor.
*
Befolkningsveksten i Christiania
Helsestellet var et slags system som nærmest hadde vokst frem av seg selv. Det var svært få leger i byene, og enda færre i distriktene. Oppgaven var først og fremst å føre kontroll og inspeksjon under epedimier. Legedistriktene var store, det var dyrt å komme til lege, og folk flest var fattige. Dessuten var det store deler av året nesten umulig å komme til lege, selvom kommunikasjonene bedret seg etterhvert fra 1850 årene. Den faglig medisinske litteratur fra først halvdel av 1800 tallet viser klart hvor kort den medisinske utdannelse var kommet. Det var ofte svært lite legen kunne gjøre, så derfor kunne det bli så som så med tilliten fra pasienten.
På den annen side,var det mange dyktige kvinner og menn i bygd og by, som representerte folkemedisinen. Den folkemedisinske tradisjon omtaler ofte de kloke koner som bygdeleger. Mange av disse drev på 1800-tallet med magiske formularer, mens andre kun praktiserte det de hadde lært uten magiske formularer. Det er denne delen av naturmedisinen som lever videre i beste velgående.
De kloke koner bodde ofte i miljøet de praktiserte. De kjente miljøet og menneskene der, og de måtte svare for sine råd og handlinger, men derfor fikk ofte de syke større tillit til dem enn til legene. Men det store skillet mellom skolemedisinen og folke medisinen kom først på slutten av 1800-tallet.
Bilde av Anne "Brannfjell"
Hva vet vi egentlig å om hennes liv?
Sikkert er det at Annes ry som klok kone, eller legeråd, nådde langt utover Kristianias grenser, og at hun hadde søkning fra store deler av Østlandet.
Men før hun arbeidet som klok kone hadde hun andre mer trivielle arbeidsoppgaver. Vi vet at hun fra 1841 var pike (hushjelp) hos gullsmed og juveler Herman Øyset.
Og dette viste seg å få konsekvenser - som også har betydning for --- meg! Som så ofte ellers den gang - og kanskje også noe senere - det gikk ikke bedre enn at hun som pike i huset fikk barn med husverten - gullsmeden - som - selvfølgelig - også var gift!
*
Den 7. desember 1843 fødte Anne Marie en sønn utenfor ekteskap. Kirkeboken viser at sønnen Christian ble døpt 7. november 1844. Det opplyses videre samme sted "at Pige Anne-Marie Andersdatter fra Vardal, der den siste tid har tjent i Oslo, fødte barnet i Plassen Engeland Egeberg, og fader er Ungkarl Ole Hansen, Matros."
Jeg har en originalattest med disse opplysninger, samt dato for konfirmasjonen, undertegnet av daværende prest i O. og O.H. menighet. Bak på attesten har min oldefar Christian Olsen Øiseth skrevet: Ole Hansen er falskt. Jeg er født av Anna Marie Andersdatter og er løsebarn av guldsmed Herman C. Øyseth. Min mor blev lokket av min virkelige far til at skrive falskt Navn mot løfte om Giftemaal. N.B. Den jeg blev Opkalt efter var hun sikker på Havde Druknet så tok hun ham.
*
I 1845 fikk Anne igjen en sønn. Kirkeboken viser at sønnen Anders Oluf, som oppgis å være "uegte", ble født 18. juli 1845, døpt 24. august 1845. I rubrikken for foreldrenes navn, stilling og oppholdssted står flg. "Pigen Anne-Marie Andersdatter som gjorde barsel i Lakkegt. hos Jens Andersen, men bor hos Morten Halvorsen i Osloe." Som barnefader opgives enkemann Herman Øyseth. Hennes 2 Leiermaal ". Videre er det oppgitt 7 faddere og to som hadde "anmeldt " barnet.
Hvem var denne Herman Øyset?
Herman Øyset ble født 7/1-1808 i Nes og gikk i gullsmedlære i Kristiania og i Moss. I 1833 fikk han borgerbrev i Kristiania som gullsmed og juveler. Gullsmed og juveler Øyset har nytt den største aktelse hos konge og storting, siden han ble overlatt en så krevende og ærefull oppgave å lage Arvefyrstekronen i 1846. Den eneste av regaliene som er laget av en norsk gullsmed!
*
Arvefyrstekronen
Han ble også valgt til oldermann for gullsmedlauget i Christiania i 1846, et verv han imidlertid må ha skjøttet på en dårlig måte. I 1852 la Øyset ned sitt borgerskap, men får nytt brev som handelsborger i 1857, da som malt- og brennevinskontrollør!
Fortsatt er det mange sider ved Herman Øysets historie som er uoppklart. Det mest gåtefulle er hvorfor han la ned sitt fag og avbrøt sin lysende karriere som landets ledende gullsmed bare 41 år gammel på en så lite ærefull måte.
Han dør i Chr. 2/6 1881, og er da meget velstående. Han eide Nedre Slottsgt. 19 på hjørnet av Carl Johansgt., hvor enken blir boende til hun dør i 1889.
*
Anne fikk altså 2 sønner med Herman Øyset. Han var gift med sin første kone da hun kom i hans hus som tjenestepike. Alders-forskjellen var 7 år. Man må derfor gå ut i fra at det har vært et langvarig forhold mellom de to, siden resultatet var to barn. Forøvrig var gullsmeden barnløs i sine to ekteskap.
Hvorvidt Anne og de 2 barna er blitt tilgodesett med penger, har jeg ikke sett dokumentert, men kanskje er det sannsynlig, siden Anne har klart seg så bra gjennom livet! Jeg har lurt mye på dette. For meg er det nesten ubegripelig hvordan hun greidde det! På den tid ble en pike som fødte barn utenfor ekteskap fordømt og nesten utstøtt av samfunnet og omgivelsene. Ikke bare den ugifte mor, men også hennes barn ble utsatt for samme fordømmelse.
*
Den 24. juni i 1849, samme år som gullsmed Øyset har reist fra byen, gifter Anne seg med gråstensmurer Christen Evensen. Vielsen fant sted i Aker kirke (Gamle Aker k.). Anne var da 34 år , altså 11 år eldre enn sin mann. At hun ble gift, med 2 barn født utenfor ekteskap, var vel ikke så vanlig - men at hun ektet en så meget yngere mann, var vel den gang ikke så ualminnelig? Med seg inn i ekteskapet hadde Anne min oldefar Christian, 6 år gammel. Hennes annet barn med Øyseth, Andes Oluf, er enten død eller adoptert bort. (kanskje noen kan finne ut hva som skjedde ham?).
Den 28. november 1849 får Anne og Christen en sønn, Carl. Foreldrenes oppholdssted er da angitt som Egeberglien. Senere fikk de 2 døtre, Bostedet var Ekeberglien, hvor de også bor ved folketellingen i 1865. Min oldefar Christian, som da var 22 år, bodde fremdeles hos Anne og hennes mann og 2 døtre. Sønnene Anders og Carl, er ikke på listen. Men vi vet at familien flyttet flere ganger.
*
I 1875 bor familien i Ryenbergveien. Da hadde Anne (og mannen Christen) kjøpt hus sammen med sønnen Christian (min oldefar), som for lengst hadde stiftet familie. Christian hadde da 3 barn: Anna Elida, min mormor, Carl, Oscar, min farfar, senere fikk han 3 barn til: Hilmar, Sigurd og Helga.
Ryenbergveien - hvem bodde der?
Alt i 1883 flyttet Annes sønn med familie til Gravergaten 25 (senere Konowsgate) og fra 1888 er han eier av gården og driver kolonialforretning. På denne tiden tar han også etternavnet Øiseth. På denne tiden - i 1884 - var Anne blitt enke. Anne Brannfjell flyttet også til Gravergaten i gården ved siden av sønnen (i nr. 23) noe senere. Også denne gården eiet sønnen..
Anne og Christian har således fulgt hverandre når det gjelder bosted og må ha vært sterkt knyttet til hverandre hele livet gjennom!
*
Anne vant stort ry som signekone og legeråd allerede mens hun bodde i Ekeberglien. Signekonene brukte et magisk rituale, som var en levning fra Middelalderen, Signingen, som gjerne hadde et religiøst innhold, skulle jage bort de onde makter, som hadde påført sykdommen, og påkalle Guds hjelp til helbredelse!
Anne brukte også måling med ulltråd--fra isse til fot, og mellom håndflatene, for å stille diagnosen. Så skulle ulltråden av og til brukes rundt den syke legemsdel til behandling. Støping ble også tradisjonelt brukt av signekonene til å stille diagnosen. Støpingen besto i at man varmet opp en blyklump til den smeltet og helte det flytende blyet opp i en kopp med vann. Blyet ville da anta merkelige former som skulle hjelpe til med å stille diagnosen. Dette magiske ritualet var virkelig middelaldersk, så man kan undre seg over at hun ville benytte dette! Men slik hadde de kloke koner gjort i uminnelige tider, så det var kanskje også forventet av dem som oppsøkte signekonene, at slik skulle det være!
Denne middelalderske tradisjon brukte Anne, men hun hadde alltid rasjonelle råd å gi i tillegg, og det var selvsagt disse som gjorde henne kjent og søkt, fordi hun hadde hjulpet så mange. Slikt ryktes nok også den gang! Vanligvis foreskrev hun et medikament, gjerne urter, som hun både samlet selv, eller kjøpte på apotek.
*
Hvor hadde Anne sine kunnskaper fra?
Om det vet man ikke noe sikkert. Odd Nordland og Håkon B. Nielsen mener at hun hadde lært av sin matmor i huset hvor hun hadde tjent, men er det sannsynlig? Jeg tror det ikke! Jeg synes det mest sannsynlige er at hun hadde med seg sin viten fra den folkemedisinske tradisjon, slik den ble praktisert på bygdene i Norge gjennom århundrer. Man hadde erfaring for at visse ting hjalp, og brukte så dette. Det sies om Anne i flere kilder at hun personlig kjente Vis Knut fra Gausdal, som var kristen, synsk og medisinsk kyndig. Kanskje har hun lært noe av denne mannen?
*
Hva var det så folk oppsøkte Anne for?
Dette vet vi faktisk noe om. Det var først og fremst for å søke hjelp for det som på folke-munne ble kalt svekk eller Engelsk syke. Navnet Engelsk syke fikk sykdommen fordi den først ble beskrevet i England i det 1800 århundre sammen med fremveksten av de store industribyene. Engelsk syke eller Rakitt, som er den medisinske betegnelsen på sykdommen hadde en voldsom økning i forrige århundre. Det var en sammenheng mellom urbaniserings-prosessen, industrialiseringen og smoggen, industrirøyken, som lå tung over byene store deler av året, og en stadig voksende bybefolkning med dårlig råd og dårlig ernæring. Vi vet i dag at rakitt er en mangelsykdom, og skyldes mangel på Vit.D. Vitaminenes betydning var ikke kjent dengang.
Rakitt - "svekk".
Anne hadde et skarpt blikk for symptomene på Raktitt eller "svekk" som hun kalte det. Rakitt var i vesentlig grad en bysykdom, med tallrike ofre i de store byer, også i Kristiania. De tidlige sympt. på Eng.s. Rakitt ,var at barnet virket slapt, utilfreds, at det sov og skrek mye, og ikke greide å sitte oppreist. Folk flest - bare ikke legene- hadde et skarpt blikk for alle tidlige tegn på Engelsk syke! En sykdom man fryktet. Legene hadde undervurdert hyppigheten av sykdommen.
Legene var dengang ikke flinke til å stille diagnosen Rakitt. Symptomene ble ofte forvekslet med og blandet sammen med symptomer fra andre sykdommer. Legene greide ikke å stille diagnosen på et tidlig stadium! Først når sykdommen var kommet så langt at den ga tydelige forandringer i benbygningen, var de villige til å stille diagnosen Rakitt.
*
Den første norske lege som beskrev Rakitt ,var dr. Quisling, så sent som i 1886! Avhandlingen ble møtt med den største skepsis. Anmelderne mente at han opererte med altfor høye tall ! Først i 1887-90 erkjente legene Quisling, Schønberg og Johannessen Rakitt som et problem, som var verd legenes oppmerksomhet. Legene undervurderte altså Rakittens utbredelse!
Verd å merke seg, er likevel at dr. Schønberg legger frem en del synspunkter på forholdet leger engelsk syke folkemedisin, som det kan være nyttig å se på. Han uttaler: folkemedi-sinens sykdomsbegrep svekk er identisk med rakitt/ engelsk syke. Legene har ikke i stor nok grad fått øynene opp for denne sammenhengen! Signekjærringene i Kristiania og deres publikum, har faktisk vært snarere til å oppfatte at de to begrepene er identiske, de bruker nemlig Svekk og Engelsk syke om hverandre!! Folk har fra gammelt av, vært fortrolige med at Svekk hørte inn under "de kloke koners" virkefelt. Folk var lite villige til å gå til lege med den. Legene har aldri vært flinke til å stille diagnosen Rakitt.
*
Anne var i folks øyne flink til å diagnostisere og behandle Engelsk syke. Det var stort sett henne man gikk til for å få råd og hjelp for den. Hva slags råd var det så hun ga? Foruten de magiske formularer, som måling, signing og støping, fikk man alltid et rasjonelt råd: Ta barnet mye ut i frisk luft og sol, sommer som vinter. Om sommeren bad i sjøen, og ellers: næringsrik mat, med meierismør på brødet, og urter. Kostholdsråd det vel ikke alltid var så lett å følge opp for de svakest stilte.
En av informantene i Inge Torstensens magisteravhandling, som var med i Nasjonalforening-ens minne konkurranse, forteller om det Anne foreskrev som medisin mot Svekk: Finknust eggeskall,urter og tran med jerndråper i, dessuten være mye ute i frisk luft og sol. Alt dette er meget rasjonelle råd! Først i1930 årene, etter at vitaminenes betydning var kjent, og at Rakitt kanforebygges med 1ss. tran daglig , for å dekke behovet for D-vitamin, er dette alment kjent. Sollyset danner også vit. D i huden!
Anne brukte også igler og koppsetting. Brukt i folkemedisinen på bygdene. Dette ble vanligvis ikke brukt av signekjærringene, men Anne brukte dette.
*
Anne ble også oppsøkt av folk med andre plager: vonde knær, kjertelsykdommer, hudsykdommer, eksem og håravfall. 11 av 13 pasienter i Kristiania, gikk til Anne, så det sier litt om hennes popularitet. Vi vet at Anne brukt mye urter, som hun selv samlet, noe kjøpte hun. I dag støtter ny planteforskning naturmedisinske erfaringer, og kan ved sikre analysemetoder bekrefte det folkemedisinen visste ved erfaring, men ikke kunne bevise.
Hun hjalp mange lidende mennesker, der hvor skolemedisinen dengang ikke hadde noe å stille opp med. Hun må ha hatt et usedvanlig blikk for å stille riktig diagnose og helbrede sykdom, på grunnlag av sine observasjoner, sundt folkevett, og hva pasientene fortalte. Det har vært sagt om henne at pasientene følte en egen ro og trygghet i hennes nærvær, og selv utstrålte hun en naturlig selvsikkerhet, ro og verdighet. Hun var snill og gavmild, og tok aldri betaling av pasientene. De fikk gi henne det de selv syntes de kunne.
*
Anne ble også gjort til hovedfigur i vår eneste norske kvakksalverroman: "Anna Brannfjell, eller hvad den vise kvinde alene visste" av Jon Flatabø. Som materiale for en sosiologisk studie av miljøet i Ekeberg, og de sosiale holdninger omkring en " klok kone", er dette et uforlignelig verk. Forfatteren Jon Flatabø skrev et forord til boken, hvor han forteller oss hvilke interesser han ønsket å tjene ved denne boken. Det er kontrasten mellom det folkelige og det lærde.
Jon Flatabø ser i Anne Brannfjell et bevis på at det ikke alltid er utdannelse og skolering som gir dyktighet; det finnes evner, en merkelig kombinasjon av erfaring og en nådegave som kan lede til det samme. Av noen ble hun betraktet som en heks eller exorsist. Det var hun vitterlig ikke. Anne hadde fått en nådegave-et spesielt talent til å hjelpe syke. Hvor mange av de lærde, som fordømte hennes virksomhet, visste noe som helst om henne?
*
Jon Flatabø har sett viktige grunner for det faktum at "den kloke kone" kunne opprettholde sin sosiale funksjon i et byområde av mer eller mindre selvlærte og ulærde, men gruppebevisste mennesker med små midler! Et område i byen hvor alle kjente alle, et område med enestående sosial stabilitet. A.B. med sitt ry, er et bevis på at utdannelse ikke er eneste vei til lærdom og suksess.
I romanen blir det lagt vekt på at de rike og lærde også, ja selv leger gikk til A.B. I boken beskriver forf. et "syn" A.B. hadde i halvsøvne, som avslørte at kabinettministre, generaler og geistlige hadde gjemt gevær-sluttstykkene til infanreriet, for å hindre motstand mot svensk invasjon, som det gikk rykter om ved slutten av forrige århundre. Anne er her gjort til representant for den folkelige mistillit til unionens embedsverk.
*
I forordet gir Flatabø oss et glimt fra sitt eget møte med den aldrende Anne B. Nå mett av dage, men fast i tro og overbevisning. Under en samtale med Anne 27. oktober 1899 angående utgivelsen av romanen, ga hun sitt samtykke til fortellingens tittel, i det hun tillike ærklærte at det var henne aldeles likegyldig hva forfatteren ønsket å kalle boken! Men hun trodde fullt og fast på sin evne til å helbrede visse sykdommer, i sær hos forkomne barn, likeså på sin spådomsevne,som hun var forvisset om at ha fått som en nådegave til hjelp for lidende medmennesker som søkte henne. Hun beklaget at hennes høye alder og helbreds-tilstand ikke tillot henne som tidligere å gå ut om sommeren for å samle legeurter til medisin. Hun var nå 85 år, men så kun ut til å være 60-70.
Dette var Jon Flatabøs bidrag til forståelsen av Anne og miljøet rundt henne i Kristiania i 1890 årene.
Inge Torstenson har også endel eksempler på at Anne var synsk. Hun kunne også spå, men averterte ikke i avisen med dette. Det overlot hun til de andre spåkjærringene.
*
Jeg har funnet testamentet etter Christen Evensen og Anne-Marie Evensen (Brannfjell).
Testamentet er skrevet med påholden penn, for begges vedkommende. Det tolker jeg slik at Anne ikke kunne skrive. Testamentet er opprinnelig datert 25. mars 1884, men forandret til 26. mars, " hvilken dag Underskriften skeede."
(Testamente - kopier)
Jeg er ikke sikker på hvordan min oldefar kunne ta navnet Øiseth. Var han blitt "anerkjent" av sin far Herman Øyset? Eller kunne han bare gjøre det, som født utenfor ekteskap? Eller hadde han søkt myndighetene (Justisdept.?) om tillatelse på grunnlag av den dokumentasjon han hadde på baksiden av en konfirmasjons-attest? Dette må jeg prøve å finne ut! Noe jeg også lurer på, er om det har tilkommet ham noen penger etter gullsmed Øyset som døde 2.juni 1881? Det fremkommer i alle fall ikke offisielt.
Anne Brannfjell døde i en alder av 90 år i Konowsgate 23 den 2. januar 1905 og ble begravet på Oslo kirekegård den 9. januar. Det var hennes sønn Christian Øiseth som ordnet med begravelsen. Hun etterlot seg en formue på kr. 2260 som ble delt på 12 lotter, hvorav Christian fikk 2/12.
Ryenbergveien 5 foto fra 2002*
Det er mye vi ikke vet om Anne Brannfjell. Vi vet f.eks. lite eller ingen ting om hennes liv før hun kom til Christiania. Men vi kan - ut fra det vi tross alt vet - spekulere og vi kan forsøke å vurdere henne. Det må være tillatt å karakterisere henne som en usedvanlig sterk kvinne. Ikke bare må hun i unge år ha mestret den sosiale og personlige belastning det den gangen måtte være å føde to "uekte" barn - to sønner. Og hva med den andre sønnen - døde han - eller ble han satt bort?
Og hvordan var egentlig forholdet til Øyseth - var det et kjærlighetsforhold - eller ble hun utnyttet som så mange andre unge kvinner med huspost i borgerhjem? Og hva med ekteskapet med den meget yngere ektemannen , hvordan hadde de det egentlig? De levet materielt sett i meget enkle kår. Og i dette ekteskapet mistet hun en sønn.! Hun levet som enke i 20 år, men hennes første barn, den "uekte" sønnen - min oldefar - Christian Øiseth, følger henne nært hele hennes liv.
*
Anne hadde stor søkning til det siste. Hun er beskrevet som "signekonenes dronning".
Vi vet ikke hvorfor eller på hvilken måte hun begynte sin karriere som klok kone. Hadde hun oppdaget sider ved seg selv - "skjulte krefter" - som hun måtte forløse? Så hun sitt virke som en levevei - eller som et "kall" ? Kanskje hennes omsorg bygget på en dyp personlig innlevelsesevne og erfaring fra en bydel preget av fattidom og mye syklighet, ikke minst blant barn ?
*
Hennes grav på Oslo kirekgård (Gamlebyen) er slettet. Men i juni 1998 ble det avduket en minnetavle over Anne Brannfjell i Ekeberglien, husmannsplassen hun bodde på en del år av sitt voksne liv (dette er ved den nordligste av Sanitetsforeningens hytter på Ekebergsletta).
Anne Brannfjell er blitt Ekebergs kultfigur. Og selv om hun kunne se inn i fremtiden, er jeg ikke sikker på om hun kunne forutse den æresbevisning som ble henne til del snart 100 år etter hennes død.
Det er nå bestemt (2010) etter forslag fra BLF at en liten vei på Lille Ekeberg skal oppkalles etter Anne Brannfjeld. Veiskiltet er nå kommet opp på denne sideveien fra Brannfjellveien.
Om Sanitetsforeningens hytter på Brannfjell